Det kulturfremmede

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Jeg har lest Olav Anton Thommesens Festspilltale (BT 28.5). Mange ganger. Men jeg skjønner den fremdeles ikke.

Vel, naturligvis skjønner jeg at talen er et oppgjør med kulturindustrien, kommersialiseringen, tabloidiseringen, ensrettingen, forflatingen, nedsløvingen og slikt. Jeg har hørt noe lignende før. Mange ganger før. Det er noe nesten koselig nostalgisk over argumentasjonen. Og mye som kan diskuteres.

At kulturens kommersialisering skaper problemer, at det er mye som er kritikkverdig i den internasjonale kulturindustrien – det er så sant, så sant. Men likevel: saken er nok ikke helt så enkel som Thommesen vil ha det til. Eller sagt mer direkte: Det går simpelthen ikke an å avfeie den samlede populærkulturen på denne unyanserte, snørrhovne måten. Tvert imot dreier det seg i dag, mer enn noen gang, om å skille mellom bart og snørr – både innenfor populærkulturen og finkulturen. Og om å lære å respektere at det finns andre smakstyper enn de finkulturelle, og innse at disse ikke utelukkende er et resultat av ideologiske manipulasjoner.

Som sagt: det er mye som kunne diskuteres i Thommesens tale. Men det får bli en annen gang. Mitt ærend her og nå er det jeg ikke skjønner i talen hans, eller rettere: det jeg håper, jeg ikke skjønner, nemlig bruken av Wagner.

Først siterer han slutten av Mestersangerne, stedet der Hans Sachs synger om de tyske dydene. Og sier så: «Med disse ordene setter Wagner fingeren på et plagsomt paradoks ved kunstens vesen: Nemlig kulturens evne til å fungere som en artikulasjon for krefter i samfunnet hvis mål er å slå splid mennesker imellom.» Slik Thommesen formulerer seg kunne man få det inntrykket at Wagner med denne sangen kritisk «setter fingeren på» et plagsomt problem, men i realiteten er det jo Wagner selv som er problemet her.

Sangen fra Mestersangerne handler om at «du skal ære kunsten», fordi den er et forsvar for alt som er «deutsch und echt», tysk og ekte, et vern mot alt fremmed som truer med å splitte nasjonen. Og det fremmede? – det er de «velske», dvs. de romanske folk som «planter velsk dunst, velsk tant og fjas i vårt tyske land». Altså: italienere og franskmenn er tyskhetens fiender. Og i tillegg er det som kjent en del antisemittisme i operaen.

Det er ingenting som tyder på at Wagner har villet være kritisk og problematiserende her. Tvert imot er det fullt forståelig at tyskerne reiste seg og svarte med nasjonalsangen da operaen ble gjenopptatt i 1924, og at nazistene satte den opp på partidagene i Nürnberg i 1935.

Alt dette vet Thommesen. Naturligvis. Store deler av talen hans handler jo nettopp om nazistenes likvidering av den jødiske kulturen. Allikevel foreslår han mot slutten av talen sin – og det er dette jeg rett og slett ikke skjønner – at vi bør gjøre Wagners ord til våre. Den nasjonale kulturen er atter truet, denne gang ikke av de velske hordene, men av den internasjonale kulturindustrien: «Fremmed sæd av annen hånd plantes i vårt åndelige land», sier Thommesen og maner til kamp for alt «hva som er sant og ekte». Og min santen om han ikke til slutt fremstiller Festspillene som selve bolverket «når det kulturfremmede trenger seg inn på kunstens plass».

Man kjenner igjen melodien: oss mot dem, de ekte tyskerne mot de velske og jødene, kunsten mot det kulturfremmede. Og altså, i dagens Bergen: Festspillene mot de internasjonale sammensvergelsene, mot populærkulturen, mot massepublikummet.

Hvordan går det til at denne betente, nasjonalistiske argumentasjonsformen som Thommesen starter med å fordømme fordi dens mål er «å slå splid mennesker imellom» – hvordan går det til at den nå, plutselig, i slutten av talen, er blitt helt akseptabel? Jeg skjønner fremdeles ingenting.