I de saliges boliger

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

Verk av Diepenbrock og Mahler

Nathalie Stutzmann, alt

Riccardo Chailly, dirigent

Koninklijk Concertgebouw Orkest

Grieghallen

En av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne

Årets Festspill har vært preget av sterke kvinner og dype, mørke stemmer. Randi Stenes mezzosopran, Kim Kashkashians bratsj – og nå sist: Nathalie Stutzmanns overdådige alt.

Jo visst, det er bare å takke og bukke. Festspilldirektøren har gjort det igjen, brakt enda et av tidens internasjonale toppnavn til Bergen: Plutselig står hun der – Nathalie Stutzmann, den store, franske Schumann-fortolkeren – en lørdag kveld i Grieghallen, sammen med Concertgebouw orkestret og Riccardo Chailly, som solist i nederlandske Alphons Diepenbrocks «Hymne til Natten» med tekst av Novalis.

Det er et stort anlagt verk, tungt, flott, et stykke velhengt senromantikk med minnelser av Wagner. Og Stutzmann følger opp hver eneste nyanse i musikken og i Novalis' tekst – med en stemme som både kan være som «drueklasenes gyldne elv» og som «mandeltreets vidunderolje», melankolsk tilbaketrukket når det kreves, og av og til, på sentrale steder, med et langsomt vibrato som starter helt inne i kjernen av tonen og slutter med å åpne tekstens nattehimmel.

Festspillpublikummet «couldn't care less». Reaksjonen etterpå var høflig, kjølig og dypt uinteressert. Folk skjønte visst ikke helt at de her, med Novalis' ord, hadde fått overrakt «nøkkelen til de saliges boliger».

Til gjengjeld var det sikkert ingen som var i tvil om at noe fantastisk kom til å skje da Riccardo Chailly og Concertgebouw'ene satte an til Mahlers femte symfoni. Først den ensomme trompeten, det stille, klokkeklare messingsignalet som vokser og blir til en fanfare. Så: en orkestral erupsjon av titanisk velde som ryster Grieghallen helt ned i betongfundamentet. Og så: det brå omslag, de dype strykeres inntog, melodisk syngende, strømmende. Jo, sannelig, her ble perleporten slått opp, på vidt gap – for en av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne.

Det er fremdeles ikke lett å spille Mahler, men nederlenderne har åpenbart denne musikken skrevet inn i genene. For her var det endelig en oppførelse hvor man følte at alt ble spilt etter den opprinnelige hensikten, hvor man kunne høre hver eneste av Mahlers pedantisk nøyaktige markeringer av tempo og dynamikk, hvor adagietto'en ble åpnet «sehr langsam», «seelenvoll», slik det står skrevet i partituret, hvor de komplekse instrumentblandingene hver gang var i optimal balanse.

Og man skjønte at selv om Mahlers musikk måtte vente et halvt århundre, helt frem til oppfinnelsen av LP platen og stereoen, før den for alvor ble hørbar, så er det tross alt i konsertsalens offentlige rom den hører hjemme. Det er først her man riktig kan overskue det voldsomme, brede musikalske lerretet som slås opp, det uendelig kompliserte tematiske vevet, melodiene som beveger seg gjennom rommet fra instrument til instrument. Og det er kun her man får den fulle opplevelsen, det ultimative rush når hele orkestret plutselig samler seg og blir til en eneste bankende, dunkende organisme i en frådende utblåsning, anført av høyt løftede horn og oboer.

Etterpå var det var stående applaus, drøssevis av fremkallelser, bravorop til hornene, til messingblåserne, til hele dette fantastiske orkesteret. Og blomster til dirigenten. Som beskjedent sendte dem videre til den fabelaktige førstetrompetisten.