Cikada
Music Factory, Verftet
Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er
Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer
oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de
av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er
klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til
teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er
Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet
festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.
På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv
ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for
klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i
det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for
pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått
helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans
landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten
improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske
avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et
Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i
sentrum.
Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når
denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen
musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig
enn ellers. Med Why Patterns? – et
langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør
Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk:
Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive
selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede
instrumenter.
