Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

Den permanente Festspillmusikeren

Bergens Tidende, 01.06.2015

For fem år siden snakket folk om at daværende festspilldirektør Per Boye Hansen hadde sine egne, spesielle favoritter – en liten gruppe kunstnere som han satte på programmet igjen og igjen. En av disse «Festspillenes gjengangere» var Leif Ove Andsnes som på dette tidspunktet allerede hadde hatt fem ulike oppdrag i Boye Hansen regjeringstid. I sakens anledning uttalte festspilldirektøren til en journalist fra Bergens Tidende: «Jeg var i Bergen i 1988 da Leif Ove Andsnes spilte a-mollkonserten og tenkte at dersom jeg hadde vært i posisjon, så ville jeg ha gitt ham en 20-årskontrakt».

Det var Daniel Bohr som i 1988 hyrte 18-åringen Andsnes inn til Festspillenes avslutning og gjorde ham til tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert. Bohr var vel neppe i posisjon til å tilby noen som helst en langtidskontrakt. Men det trengte han for så vidt heller ikke. For ikke bare Boye Hansen, men alle etterfølgende festspilldirektører har hatt Andsnes som soleklar favoritt. Fra 1988 og framover har konserter med Leif Ove Andsnes vært en selvsagt del av Festspillene.

Hans tilstedeværelse på programmene opp gjennom 1990-tallet var så markant at direktør Bergljót Jónsdóttir i 1997 simpelthen opprettet kategorien Festspillmusiker spesielt til ham. Han er den eneste pianisten som tre ganger har vært solist i a-moll konserten under festspillavslutningen. Lang tid før han stiftet familie og bosatte seg permanent i Bergen, skrev avisene at han kom «hjem» når han ga konsert på Festspillene. Og hvis han et enkelt år ikke sto på programmet, luktet journalistene konflikt.

I de snart tretti årene som har gått siden den sensasjonelle festspilldebuten i 1988, har vi fått høre Andsnes i stort sett alle genrer og formater – som solist med og uten orkester, som kammermusiker, som liedakkompagnatør og med tiden også som dirigent. Og underveis han har presentert det meste av musikkhistorien for festspillpublikummet med et repertoar som spenner fra Haydn og Mozart til samtidskomponister som Kurtag og Lutoslawski. Alltid for fulle hus. Og alltid etterfulgt av strålende anmeldelser.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Andsnes har vært festspilldirektørenes favoritt. Han er en formidabel kunstner, en av sin generasjons største pianister. Han er en internasjonal superstar. Og han er en publikumsmagnet. Står navnet Andsnes på programmet har Festspillene en sikker vinner. Hver gang. Men ikke bare det.

Andre festivaler kan av og til reklamere med «artists in residence», kunstnere som i en kortere periode er knyttet til arrangementet og setter sitt preg på programmet. Andsnes’ forhold til Festspillene fungerer annerledes. Han er en slags permanent «artist in residence», en permanent residerende Festspillmusiker som etter hvert er blitt en selvstendig institusjon med egne regler og normer.

De siste årene har vi kunne følge hvordan Andsnes har arbeidet seg bakover i musikkhistorien, tilbake til wienerklassikken, samtidig med at han har gått inn i rollen som spillende orkesterleder, først i samarbeidet med Det norske kammerorkester omkring en rekke Mozart-konserter, og senere med «The Beethoven Journey», hans store prosjekt sammen med Mahler Chamber Orchestra, som har preget Festspillene de siste tre årene.

I kveld gjelder det da det såkalte mentorprosjektet – den første av tre konserter der han spiller sammen med unge musikere. I et intervju nå nylig snakket han om at disse konsertene – «Leif Ove Andsnes & Venner» – er en slags kammermusikkfestival midt i Festspillene. Og slik har konsertene hans egentlig fungert de siste mange årene – som et særlig område innenfor Festspillenes rammer. Siden han sluttet som leder av musikkfestivalen i Risør, har Festspillene vært et verksted der han utprøver og utvikler nye samspillformer. Og samtidig en plattform der han presenterer resultatene av de større internasjonale prosjektene han arbeider med for tiden.

I årets program er «Leif Ove Andsnes & Venner» plassert i kategorien «Forbindelser». Det er en diffus sekkebetegnelse som visst skal romme det meste av den klassiske musikken. Men den fanger på et vis Andsnes’ særlige rolle: Han skaper forbindelser. I årene som permanent residerende Festspillmusiker har han etablert forbindelser mellom mange forskjellige musikere og musikalske temperamenter. Samtidig med at han i kraft av sin egen stjernestatus har knyttet forbindelser mellom Festspillene og den internasjonale musikkverden.  

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Det typiske

Bergens Tidende, 02.06.2010

Leif Ove Andsnes, klaver

Det Norske Kammerorkester

Festspillene

Grieghallen.

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester med blandet program

Er det et faresignal at man blir fristet til å bruke ordet «typisk» om et stykke samtidsmusikk, er det et tegn på at komponisten har funnet seg til rette i et særlig uttrykk, at rutinen lurer om hjørnet? Kanskje det. I alle fall var det noe veldig typisk over «La Mattina», danske Bent Sørensens klaverkonsert, som Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester framførte i Grieghallen i går. Det er noe velkjent, typisk sørensensk over den musikalske strategien med å legge fram stumper av noe som minner om eldre musikk  og dekke dem til med lag etter lag av duse orkesterklanger slik at man av og til glemmer dem inntil de plutselig bryter fram og forsvinner igjen.

Andsnes spilte den krevende klaverstemmen med upåklagelig teknikk og musikalsk nærvær, men framførelsen hans kunne vel ikke helt skjule at det er noe utydelig og formløst ved dette verket.

Det var enda mer samtidsmusikk på programmet, en liten overraskelse til og med: Lasse Thoresen hadde nettopp fått Nordisk Råds Musikkpris 2010 for «Opus 42», et vokalverk i fire satser. Det ble feiret av Nordic Voices som ga en formidabel velklingende framførelse av førstesatsen – et stykke musikk som opprinnelig var bestilt av festspillene og som ble urframført for to år siden.

Ellers var det et ganske blandet program kammerorkestret presenterte. Det startet med en symfoni signert  Carl Philipp Emanuel Bach, et stykke musikalsk metervare, frisk spilt, uten omsvøp og uten større overraskelse. Da var det mer å hente i Terje Tønnesen transkripsjon for strykeorkester av Leoš Janáceks stormfulle strykekvartett nr. 1 «Kreutzer-sonaten». Og til slutt kom Leif Ove Andsnes tilbake og satte tingene på plass med en robust og dramatisk versjon av Mozarts klaverkonsert nr. 24. Og da var ingen grunn til å bruke ordet «typisk».

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg

Randi Stene, mezzosopran

Terje Tønnesen, leder

Det Norske Kammerorkester

Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.

Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.