Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Rapport fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende, 11.06.2021

Mozart Momentum – 1785 
Leif Ove Andsnes 
Mahler Chamber Orchestra 
Sony Classical

Med prosjektet «Mozart Momentum» tar Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra for seg Mozarts eventyrlige produktivitet i årene 1785-86.

Prosjektet skulle egentlig presenteres på en konsertturne i løpet av 2020 og avsluttes med plateinnspillinger. Det satte pandemien en stopper for. Men Andsnes og MCO klarte å komme sammen et par dager i Berlin i høst der de fikk spilt inn 1785-delen av prosjektet. Resultatet hører vi på dobbelt-cd’en «Mozart Momentum – 1785» som nettopp er utkommet. 1786-delen skal innspilles senere, etter pandemien.

De to nye platene rommer Mozarts tre klaverkonserter fra året 1785 (nr. 20-22) spilt av Andsnes som selv dirigerer kammerorkesteret fra krakken. Sist han og MCO samarbeidet på denne måten, var i 2014. Den gang gjaldt det konserter og plater med Beethovens fem klaverkonserter. Og på et vis bygger de nye Mozart-innspillingene på erfaringer fra dette samarbeidet.

For det som Andsnes og hans medspillere trekker frem og understreker på denne nye utgivelsen, er nettopp de fremadrettede, revolusjonerende momentene i Mozarts musikk fra 1785, alt det som bryter med de etablerte musikalske konvensjoner i perioden, alt det som peker fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem.

Når MCO åpner platen og spiller de første taktene av klaverkonsert nr. 20 (K. 466, d-moll), hører vi med en gang at dette er dramatisk musikk, barsk og demonisk som ouverturen til en mørk opera. Og når Andsnes gjør sin entre, skjønner vi at her har det skjedd noe nytt.

Klaveret er ikke lenger en underordnet tjener som får lov å slippe til og pynte orkestersatsen med brilliante, underholdende galanterier. Vi har for oss en maktfull, selvstendig stemme som skaper rom og respekt omkring seg – og som matcher orkesterets innspill på veien gjennom den rondo-aktige, vakkert forsirede andresatsen frem til den stormfulle finalen.

Slik fortsetter det – med klaverkonsert nr. 21 (K. 467, «Elvira Madigan») og nr. 22 (K. 482). Andsnes er hele tiden i sentrum, en klar og tydelig solist, forrykende virtuos – og en veiviser som leder oss gjennom musikken og viser frem alle de subtile, tematiske og motiviske sammenhenger i og mellom satsene.

Musikkhistorikerne forteller at det er slike sammenhenger som gjør Mozarts nr. 20 til det første eksemplet på en «symfonisk klaverkonsert». Eller som pianisten Charles Rosen en gang sa: disse verkene fra 1785 hører like mye til symfoniens og operaens historie som til historien om klaverkonsertens utvikling. På «Mozart Momentum – 1785» demonstrerer Andsnes og MCO denne revolusjonen i praksis.

Mozart skrev ikke bare tre grensesprengende klaverkonserter i løpet 1785. Han tok seg også tid til å skrive musikkhistoriens første klaverkvartett (K478, g-moll). Vi hører den med Andsnes i finstemt dialog med MCOs tre stemmeførere – Matthew Truscott (fiolin), Joel Hunter (bratsj, Frank-Michael Guthmann (cello).

Og det er mer: MCOs blåsere får anledning til å vise seg frem i «Maurerische Trauermusik» (c-moll, K. 477), et kort stykke sørgemusikk skrevet til begravelsen av en Mozarts frimurervenner. Pluss at Andsnes selv, sittende alene ved klaveret, gir oss en muskuløs tolkning av Mozarts dramatiske Fantasi i c-moll (K 475).

Den permanente Festspillmusikeren

Bergens Tidende, 01.06.2015

For fem år siden snakket folk om at daværende festspilldirektør Per Boye Hansen hadde sine egne, spesielle favoritter – en liten gruppe kunstnere som han satte på programmet igjen og igjen. En av disse «Festspillenes gjengangere» var Leif Ove Andsnes som på dette tidspunktet allerede hadde hatt fem ulike oppdrag i Boye Hansen regjeringstid. I sakens anledning uttalte festspilldirektøren til en journalist fra Bergens Tidende: «Jeg var i Bergen i 1988 da Leif Ove Andsnes spilte a-mollkonserten og tenkte at dersom jeg hadde vært i posisjon, så ville jeg ha gitt ham en 20-årskontrakt».

Det var Daniel Bohr som i 1988 hyrte 18-åringen Andsnes inn til Festspillenes avslutning og gjorde ham til tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert. Bohr var vel neppe i posisjon til å tilby noen som helst en langtidskontrakt. Men det trengte han for så vidt heller ikke. For ikke bare Boye Hansen, men alle etterfølgende festspilldirektører har hatt Andsnes som soleklar favoritt. Fra 1988 og framover har konserter med Leif Ove Andsnes vært en selvsagt del av Festspillene.

Hans tilstedeværelse på programmene opp gjennom 1990-tallet var så markant at direktør Bergljót Jónsdóttir i 1997 simpelthen opprettet kategorien Festspillmusiker spesielt til ham. Han er den eneste pianisten som tre ganger har vært solist i a-moll konserten under festspillavslutningen. Lang tid før han stiftet familie og bosatte seg permanent i Bergen, skrev avisene at han kom «hjem» når han ga konsert på Festspillene. Og hvis han et enkelt år ikke sto på programmet, luktet journalistene konflikt.

I de snart tretti årene som har gått siden den sensasjonelle festspilldebuten i 1988, har vi fått høre Andsnes i stort sett alle genrer og formater – som solist med og uten orkester, som kammermusiker, som liedakkompagnatør og med tiden også som dirigent. Og underveis han har presentert det meste av musikkhistorien for festspillpublikummet med et repertoar som spenner fra Haydn og Mozart til samtidskomponister som Kurtag og Lutoslawski. Alltid for fulle hus. Og alltid etterfulgt av strålende anmeldelser.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Andsnes har vært festspilldirektørenes favoritt. Han er en formidabel kunstner, en av sin generasjons største pianister. Han er en internasjonal superstar. Og han er en publikumsmagnet. Står navnet Andsnes på programmet har Festspillene en sikker vinner. Hver gang. Men ikke bare det.

Andre festivaler kan av og til reklamere med «artists in residence», kunstnere som i en kortere periode er knyttet til arrangementet og setter sitt preg på programmet. Andsnes’ forhold til Festspillene fungerer annerledes. Han er en slags permanent «artist in residence», en permanent residerende Festspillmusiker som etter hvert er blitt en selvstendig institusjon med egne regler og normer.

De siste årene har vi kunne følge hvordan Andsnes har arbeidet seg bakover i musikkhistorien, tilbake til wienerklassikken, samtidig med at han har gått inn i rollen som spillende orkesterleder, først i samarbeidet med Det norske kammerorkester omkring en rekke Mozart-konserter, og senere med «The Beethoven Journey», hans store prosjekt sammen med Mahler Chamber Orchestra, som har preget Festspillene de siste tre årene.

I kveld gjelder det da det såkalte mentorprosjektet – den første av tre konserter der han spiller sammen med unge musikere. I et intervju nå nylig snakket han om at disse konsertene – «Leif Ove Andsnes & Venner» – er en slags kammermusikkfestival midt i Festspillene. Og slik har konsertene hans egentlig fungert de siste mange årene – som et særlig område innenfor Festspillenes rammer. Siden han sluttet som leder av musikkfestivalen i Risør, har Festspillene vært et verksted der han utprøver og utvikler nye samspillformer. Og samtidig en plattform der han presenterer resultatene av de større internasjonale prosjektene han arbeider med for tiden.

I årets program er «Leif Ove Andsnes & Venner» plassert i kategorien «Forbindelser». Det er en diffus sekkebetegnelse som visst skal romme det meste av den klassiske musikken. Men den fanger på et vis Andsnes’ særlige rolle: Han skaper forbindelser. I årene som permanent residerende Festspillmusiker har han etablert forbindelser mellom mange forskjellige musikere og musikalske temperamenter. Samtidig med at han i kraft av sin egen stjernestatus har knyttet forbindelser mellom Festspillene og den internasjonale musikkverden.  

Ved reisens slutt

Bergens Tidende, 17.09.2014

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

The Beethoven Journey

Piano Concerto No.5

Choral Fantasy

Sony Classical

Andsnes avslutter sitt Beethoven-prosjekt med fin, stram tolkning av Keiserkonserten

Da Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra presenterte tredje etappe av «Beethoven Journey» på Festspillene i år, var reisen for så vidt allerede avsluttet. I alle fall reisen som plateprosjekt. Tidligere på uken hadde de spilt samme program på den årlige musikkfestivalen i Prag. Sonys teknikere var på plass i salen. Og nå, snaue fire måneder etterpå, får vi så resultatet på plate: Beethovens 5. klaverkonsert («Keiserkonserten») og Fantasi for klaver, kor og orkester («Korfantasi», op. 80), opptatt live i Rudolfinum, Prags gamle, ærverdige konserthus.

Det er trolig ikke den helt store forskjellen mellom det vi hørte i Grieghallen den gang i mai og det vi hører nå i konsertopptaket fra Prag. Men likevel. Selve plateformatet får oss til å lytte på en annen måte. Kanskje hører vi også mer når vi ikke må forholde oss til synsinntrykket av Andsnes som både er solist og dirigerer orkesteret fra klaverkrakken. Eller kanskje er liveopptaket fra Prag redigert slik at det er blitt en annerledes balanse mellom solist og orkester. Under alle omstendigheter står Mahler Chamber Orchestra tydeligere i platens lydbilde. Og virker også som en sterkere, mer kontant motvekt til Andsnes enn jeg husker dem fra Grieghallen.

At det er et kammerorkester som spiller her, hører vi fra første takt – eller rettere i de første hundre taktene. Den lange orkesterinnledningen til Keiserkonserten er stramt formet og fremstår nesten som et selvstendig verk. Lyden er lett, slank med delikate strykerklanger og elegante solistiske detaljer i horn og treblåsere. Så bryter Andsnes igjennom med lange girlander av triller og løp. Og møtes av et orkester som har tilstrekkelig muskelkraft til å gi det virtuose pianistiske festfyrverkeriet motspill.

Det innforståtte samspillet mellom Andsnes og orkesteret fortsetter i andresatsen der stemmene fletter seg sammen og glir innover hverandre slik at det ofte er vanskelig å si hva som er forgrunn og bakgrunn eller hvem som akkompagnerer hvem. Men i tredjesatsen er det ingen tvil. Helt fra de første nølende, prøvende frasene i klaveret er det Andsnes som driver verket – med en djerv, kontant tolkning av Beethovens humoristiske Rondo.

Fra konserten i Grieghallen husker jeg roen og stilheten i Andsnes’ tolkning av andresatsen. Det er et tilsvarende stille, åndeløst sted i opptaket fra Prag – nå i tredjesatsen, helt mot slutten der Andsnes og en ensom pauke legger musikken til hvile før orkesteret smeller til med den store, avsluttende eksplosjonen.

Her kunne platen og «The Beethoven Journey» for min del gjerne slutte. Men nå ble det i stedet kor ved reisens slutt – Beethovens Korfantasi med Andsnes, Mahler Chamber Orchestra og Prags Filharmoniske kor ledet av Lukas Vasilek. Det er ikke noe å si på fremførelsen, men plassert etter den fine, stramme tolkning av Keiserkonserten, kommer dette merkelige, litt leddløse verket uunngåelig til å virke som et antiklimaks.

Frem til Beethoven

Bergens Tidende, 25.05.2014

The Beethoven Journey III

Leif Ove Andsnes piano, orkesterleder

Mahler Chamber Orchestra

Det Norske Solistkor

Grete Pedersen dirigent 

Andsnes plasserer seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere

Det varte en stund før vi nådde frem til Beethoven. Eller tilbake for den saks skyld. For tredje etappe av Beethoven-reisen med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra startet i den andre enden av kronologien, med Igor Stravinskijs «Dumbarton Oaks Concerto» fremført av en liten gruppe Mahler-musikere stående på scenen i lyttende, kammermusikalsk samspill. Stykket er skrevet på 1930-tallet, rett før Stravinskij emigrerte til USA, men i Mahler-musikernes stand-up versjon var det som om han allerede var ankommet jazzens fedreland. Første sats har betegnelsen «tempo giusto», det rette tempo. Det kunne for så vidt vært overskriften på hele denne lekende, spretne, rytmisk poengterte tolkningen.

Det fortsatte med 1900-tallsmusikk, nå med hele orkesteret og Det Norske Solistkor ledet av Grete Pedersen i en vakker, sterk og klart artikulert fremførelse av Arnold Schönbergs mektige korverk «Friede auf Erden» fra 1911.

Så var det Beethoven. Med Andsnes som solist og dirigent i «Korfantasien», dette underlige verket der Beethoven har pakket alt mulig musikalsk stoff sammen og konstruert en slags forløper for den niende symfonien. Andsnes åpnet improvisasjonssatsen med forrykende virtuositet og hadde etterpå en lang, sprudlende og humørfylt dialog med orkesteret før koret satte inn og forsikret oss om at «når kjærlighet og kraft forenes, belønnes menneskene med gudenes gunst».

Og så nådde vi da frem til «Keiserkonserten», Beethovens siste klaverkonsert. I en rørende, vakker tolkning.

Det er like merkelig, like overveldende hver gang Andsnes spiller Beethoven. Alt er på plass, alt er under kontroll, hver en trille, hvert et løp står glassklart. Han er sikker, teknisk perfekt, cool. Og så er det likevel så mye lidenskap, så mye lengsel, så mye følelsesmessig intensitet i tolkningen hans.

Det mest slående – og paradoksale – er stillheten i musikken. Som om Andsnes hver gang, selv i de mest turbulente dialoger med orkesteret, klarer å skape et eget rom og en egen ro omkring klaverstemmen. I førstesatsens lyriske sidetema skaper han en stemning av høytid og forventning. I adagioen er det som om tiden står stille og stivner til rom, som om han har uendelig tid og plass til å flette klaverstemmen inn mellom orkesterets markeringer. I overgangen til tredjesatsen nøler han, spiller de første toner av det nye temaet et par ganger, vil liksom ikke gi slipp på freden og stillheten. Og så braker tredjesatsen løs, vill og mektig.     

Det varte mange år før Andsnes tok Beethoven-konsertene inn på repertoaret sitt, men nå er de der. Og han selv har plassert seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere. 

På reise med Beethoven og Andsnes

Bergens Tidende, 19.02.2014

Beethoven: Piano Concertos No.2 & 4

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony

Klarøyde lesninger av Beethovens andre og fjerde klaverkonsert 

På Festspillene siste år spilte Leif Ove Andsnes to klaverkonserter av Beethoven sammen med Mahler Chamber Orchestra. For utsolgt hus. Hvis du ikke hadde mulighet for å være i Grieghallen den dagen, kan du nå høre de samme verkene med samme besetning på den nyeste utgivelsen i serien The Beethoven Journey.   

Ikke alle var fornøyd med konserten siste år. Ifølge rapporter fra et møte på Litteraturhuset følte flere rettroende kritikere seg sterkt krenket over at Andsnes og orkesteret ikke spilte slik tidligmusikkens strenge mullaer har bestemt at Beethovens skrifter må utlegges. De samme kritikerne vil trolig føle seg like krenket når de hører den nye platen. For, jo da, dette er «moderne» tolkninger, tolkninger som ikke forsøker å gjette «hvordan det egentlig var» den gang Beethoven satt ved klaveret og urfremførte disse verkene. Innspillingene er kanskje «historisk» ukorrekte. Men er ikke nødvendigvis musikalsk ukorrekte av den grunn.

Platen åpner med den andre klaverkonserten – som er skrevet i 1795 og revidert i 1800. Dette var egentlig den første klaverkonserten Beethoven skrev, og også det første verket han fremførte for et stort publikum, et verk komponert av en ung virtuos som ville imponere verden med sine pianistiske ferdigheter. Formen er Mozartsk, og vi finner mange av det sene 1700-tallets galanterier i verket, men også mye – i orkestrering og klaversats – som peker fremover. Pluss at Andsnes spiller Beethovens egne kadenser fra 1809 som stilistisk ligger tett opp mot de senere, modne klaversonatene.

At det er et ungt, sterkt orkester som spiller verket på denne platen, er tydelig fra første takt. Åpningen er frisk og flott og Andsnes gjør en fantastisk entré med feiende, krystallklare staccato-løp – og starter så en dialog der orkesteret er insisterende og inntrengende, men hele tiden får knivskarpe, lynende og kontrasterende tilbakemeldinger fra klaveret. Det fineste øyeblikket kommer mot slutten av den korte, langsomme andresatsen der klaveret plutselig er alene i lydbildet etter en passasje med massiv orkesterklang: «Piano, con gran expressione» – formaner notene. Og stort uttrykk blir det når Andsnes begynner å spille de enkle melodiske frasene. Han fyller dem – og pausene mellom dem – med betydning, får oss til å holde pusten mens musikken svever og lander – stille, stille, inderlig. Og så bryter den avsluttende rondoen løs: Beethoven på sitt mest humoristiske, spilt av en lekende pianist og et boblende orkester.

Den fjerde klaverkonserten stammer fra 1805. Vi er lengre fremme i Beethovens biografi her, det er kommet mer dramatikk i musikken, men den er fremdeles diverterende. Og Andsnes imponerer fremdeles med sitt virtuose filigransarbeid – og med sin klarøyde lesning av de underliggende konfliktene i klaversatsen. Han spiller seg rolig og autoritativt gjennom alle stormer. Og han eksponerer de stedene der den musikalske bravur plutselig slår om og blir til stille ømhet.

Dirigenten Andsnes og hans muskuløse Mahler Chamber Orchestra har mange sterke konkurrenter på platemarkedet i dette repertoaret. Men deres solist, pianisten Leif Ove Andsnes, gir dem en klar konkurransefordel. Vi venter spent på neste og siste rapport fra deres Beethoven-reise. 

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.

For tidlig

Bergens Tidende, 23.09.2009

Sehnsucht

Jonas Kaufmann, tenor

Claudio Abbado med Mahler Chamber Orchestra

Decca

Stemme med svakhetstegn

«Jeg føler at min stemme trives best i det italienske repertoaret for tiden», sa Jonas Kaufmann nylig i et intervju. Marketingsfolkene føler ikke det. De føler at hans store, tyske publikum må ha en tysk visittkortplate. Nettopp nå. Og da blir det slik – med arier i spennet fra Tryllefløyten til Parsifal. Det spørs om dette er så lurt. For de svakhetstegnene som allerede kunne merkes siste år på hans første visittkortplate, Romantic Arias, blir tydeligere nå når det er krevende Wagner-arier på programmet. Hans uttrykksvilje er stor, men stemmen bærer ikke helt frem. Den har fremdeles barytonklang og virker presset når han går opp i tenorregistret – og man hører alle skjøtene underveis. Det er mange fine steder på platen, blant annet en arie fra Fidelio hvor man også kan nyte Claudio Abbados suverene akkompagnement. Men konklusjonen blir likevel at selv om Kaufmann nettopp er fylt 40, er det for tidlig for ham å gå inn i dette repertoaret. Man frykter hvordan det kommer til å gå med denne stemmen i årene som kommer.

I Mozarts spor

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Auf Mozarts Spuren»

Albrecht Mayer, obo

Mahler Chamber Orchestra

Claudio Abbado, dirigent

Deutsche Gramophon

Underholdende obomusikk

Siste år klatret han til topps på de klassiske hitlistene med en serie Bach-transkripsjoner. I år har Berlinerfilharmonikernes førsteoboist Albrecht Mayer gått i Mozarts spor, og har funnet frem et stykke for fløyte, to virtuose arier for sopran pluss en liten fiolinkonsert av heller tvilsom herkomst. Det hele er transkribert og lagt til rette for obo. I tillegg spiller Mayer to «riktige» obokonserter: Mozarts egen (KV 314) pluss en konsert av Ludwig August Lebrun – en av det sene 1700-tallets virtuose oboister.

Det er blitt en morsom plate full av elskverdig, underholdende musikk, flott og entusiastisk spilt av Mayers syngende obo – så flott og entusiastisk at man nesten glemmer at det meste, inklusive Mozarts obokonsert, egentlig hører hjemme i avdelingen for musikalske bagateller.