Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Levende musikk

Bergens Tidende, 04.09.2020

Verk av Giuseppe Verdi, Daníel Bjarnason og Sergei Rakhmaninov
Víkingur Ólafsson, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med BFO i Grieghallen på onsdag. Skikkelig sesongåpning med stort orkester. Og med publikum i salen.

Vi var riktignok bare 200 tilhørere, alle behørig spritet med antibac og alle plassert i solid korona-avstand fra hverandre, men det var høy stemning og store forventninger. Og det gikk et sukk gjennom salen da Edward Gardner satte BFO i gang med ouverturen til Verdis opera «Skjebnens makt».

For her fikk vi jo nettopp alt det vi har savnet i dette triste halvåret der vi har vært henvist til digitale nødløsninger: Den varme lyden av et stort orkester, av levende musikere som spiller her og nå. Levende musikk.

Under normale omstendigheter ville vi kanskje hatt et par kritiske bemerkninger om valget av den gamle Verdi-traveren som åpningsnummer, men her og nå virket den som en frisk appetittvekker: et potpurri av sangbare temaer og dramatiske effekter spilt med presisjon og entusiasme av et velopplagt orkester.

Konsertens solist var islandske Víkingur Ólafsson. Vi hørte og så ham under Festspillene der han spilte solostemmen i Griegs a-moll konsert i et digitalt opptak fra Reykjavík.

Onsdag kveld fikk vi oppleve ham i kjøtt og blod i Grieghallen – som solist i «Processions», en konsert for piano og orkester skrevet til ham i 2009 av landsmannen hans Daníel Bjarnason.

Bjarnason har tilknytning til det frodige islandske musikkmiljøet der klassiske inspirasjoner blandes med samtidsmusikk og populærmusikk. Han liker ikke selv å bli betegnet som «cross over», men snakker hellere om at musikken hans er preget av åpenhet og at han arbeider med materiale fra allerede foreliggende musikalske former.

«Processions» er et eksempel på dette arbeidet. Det er et verk i tre satser der Bjarnason henter frem alle den romantiske klaverkonsertens faste grep og klisjeer og monterer dem sammen med ulike samtidsmusikalske effekter. Resultatet kan kanskje minne litt om de postmodernistiske strategiene på 1980-tallet, men Bjarnasons konsert er formulert uten postmodernistenes ironiske distanse til det eldre stoffet. Og den ble i Grieghallen spilt av Ólafsson med alvor og oppriktighet – og med forrykende virtuositet. 

Stor applaus. Og som ekstranummer musikk fra den helt andre enden av musikkhistorien: en åndeløs tolkning av Rameaus «Le Rappel des Oiseaux» fra 1724.

Det var stint av tunge referanser til Rakhmaninovs klaverkonserter i Bjarnason «Processions». Og da var det vel ganske passende at Gardner og BFO sluttet åpningskonserten med Rakhmaninov selv, med hans «Symfoniske danser» fra 1941 – det siste verket han komponerte.

Gardner liker å jobbe med BFO i store sammensatte verk av denne typen. Han former og polerer orkesterklangen, han setter opp gruppene mot hverandre i store kontraster, han gir rom for flotte solistiske innslag og bevarer hele tiden dansekarakteren og den rytmiske fremdriften. Og til aller sist lar han tam-tam’ens aller siste slag stå og vibrere før han slår av, senker armene – og gir rom for applaus. Sesongen er åpnet.