Musikk i terrorens tid

Bergens Tidende, 16.04.2014

Mieczysław Weinberg

Gidon Kremer

Kremerata Baltica

ECM New Series

Gidon Kremer demonstrerer spennvidden i Mieczysław Weinbergs musikk

I det britiske musikkleksikonet «New Grove» fra 2001 er det en ganske kort, stikkordspreget artikkel om Mieczysław Weinberg – en «russisk komponist av polsk opprinnelse», født i Warszawa i 1919, død i Moskva i 1996. Hvis denne artikkelen skulle skrives i dag, ville den blitt mye lengre. For det er først nå, nesten tjue år etter Weinbergs død, at musikken hans begynner å bli kjent og spilt i Vesten.

Weinberg var jøde. Store deler av slekten hans omkom under progromer i Russland i 1903. Foreldrene hans bosatte seg i Polen etter første verdenskrig. Da tyskerne invaderte Polen i 1939, flyktet den 20-årige Weinberg til Minsk der han begynte å studere musikk, og da tyskerne senere invaderte Sovjet, flyktet han videre til Tasjkent.  Sjostakovitsj som ble kjent med Weinberg i disse årene, fikk ham hentet til Moskva der han etablerte seg som komponist i 1943. Etter krigen fikk Weinberg vite at hele familien hans var omkommet i tyske konsentrasjonsleirer. Og nå startet den antisemitiske terroren i Sovjet. Weinbergs jødiske svigerfar ble henrettet i 1948 på ordre fra Stalin, og Weinberg selv ble fengslet for «jødisk sammensvergelse» i 1953 og unngikk så vidt å bli henrettet. 

Biografi og musikk er tett sammenvevd hos Weinberg. Ikke bare fordi mange av verkene hans er basert på «programmer» med referanser til egne traumatiske opplevelser, men også fordi han, i likhet med andre sovjetiske komponister, hele tiden var tvunget til å ta hensyn til den aktuelle politiske situasjonen når han komponerte.

Vi får et inntrykk av dette på den nye utgivelsen med Gidon Kremer og strykeorkesteret Kremerata Baltica. Kremer som har vært en aktiv advokat for Weinberg i Vesten, har her valgt å presentere verk som er skrevet i to forskjellige perioder og som forholder seg til to forskjellige politiske rammeverk.

Kremer er solist med Kremerata Baltica i Concertino op. 42 fra 1948 og spiller i tillegg to kammermusikalske verk fra samme periode sammen med Daniil Trifonov (klaver), Daniil Grishin (bratsj) og Giedrė Dirvanauskaitė (cello). Verkene er skrevet i den stalinistiske terrorens tid, tilpasset de rådende musikkpolitiske kravene om oppbyggelig, «nasjonal patos». Musikken som er moderat modernistisk, minner om noe Sjostakovitsj kunne ha skrevet i samme periode, men har ikke hans bitt og skarpe kanter.

Etter Stalin-tiden lettet presset mot kunstnerne og mange fikk friere forhold, noe vi merker i Weinbergs Symfoni nr. 10 for strykeorkester (op. 98) fra 1968. Uttrykket er høyspent dissonantisk med eksplosive utbrudd og innslag av tolvtoneaktige eksperimenter. Det er som om Weinberg nå har satt seg fore å avprøve alle de uttrykksmulighetene som tidligere var forbudt.

Kremer og hans folk spiller flott og innforstått, med engasjement og kjærlighet, uansett hvor på tidsaksen Weinbergs verker er plassert. Men den sterkeste tolkningen er det Kremer selv som står for – når han helt alene innleder utgivelsen med Weinbergs Sonate for solofiolin nr. 3 fra 1979, et 20 minutter langt, komplekst forløp fylt av overrumplende og intens musikk, så intens at man som lytter nesten ikke tør puste underveis.

Weinberg var en utrolig produktiv komponist. Den nye utgivelsen rommer bare en brøkdel av hans verker. Men den demonstrerer noe av spennvidden i musikken hans. Og gir lyst til å høre mer.

Underspilt lidenskap

Bergens Tidende, 21.05.2013

 

Victor Kissine

Between Two Waves

ECM New Series

Kremer og Kremerata Baltica presenterer Viktor Kissines musikk

Den russiske komponisten Viktor Kissine har vært utrolig produktiv siden han flyttet til Belgia i 1990. Men ingen av verkene hans er innspilt på plate, bortsett da fra et par orkestreringer av andre komponisters musikk.  Gidon Kremer og Kremerata Baltica har ofte hatt Kissine på sine konsertprogram. Nå utgir de en hel plate med hans musikk i opptak fra Lockinghaus-festivalen i 2011. På platen er det tre verk: «Between Two Waves», en klaverkonsert med Andrius Žlabys som solist, – «Barcarola», en fiolinkonsert med Kremer som solist, – og innimellom kommer «Duo», et stykke kammermusikk spilt av Daniil Grishin på bratsj og Giedrė Dirvanauskaitė på cello. Alle verkene starter nesten uhørlig, etter hvert dukker det opp ørsmå lydfragmenter. De vokser i styrke, men vokser ikke sammen, utvikler seg aldri til store former. Dette er de små bevegelsenes musikk, musikk preget av skarpe fargeskift, minimale melodiske gester, plutselige endringer i styrke. De tre verkene introduserer et særpreget, musikalsk univers fullt av lavmælt, underspilt lidenskap.    

Musikk som ånder fritt

Bergens Tidende, 08.06.2011

Gidon Kremer, Giedrė Dirvanauskaitė og Khatia Buniatishvili

Klavertrioer av Victor Kissine og Peter Tsjaikovskij

ECM New Series

Gidon Kremer med unge musikalske venner i perfekt samspill

Tsjaikovskij hatet kombinasjonen av klaver og strykere. Instrumentene var ute av balanse, de skurret mot hverandre, syntes han. Å høre en klavertrio var den rene tortur, bare erindringen om klangen var nok til å gi ham fysisk ubehag – skrev han til sin velgjører Nadesjda von Meck høsten 1880. To år senere kom han på andre tanker, en plutselig inspirasjon rammet ham, og i løpet av kort tid skrev han en klavertrio «à la mémoire d'un grand artiste», til minne om en stor kunstner, Nikolai Rubinstein, læreren hans, som nettopp var død.

Etterpå fryktet han at dette ikke var en skikkelig trio, at han, den store symfonikeren, hadde skrevet enda et symfonisk verk og presset det ned i et alt for lite format. Sikkert er det at hans trio i a-moll (op. 50) er et ganske uortodokst stykke musikk. Det består av bare to satser – en innledende melankolsk sonatesats etterfulgt av et tema med 22 variasjoner som beveger seg i alle retninger. Og det er nettopp noe grandiost, noe symfonisk over hele prosjektet – der førstesatsen og den avsluttende variasjonen i andresatsen er bundet formelt og tematisk sammen, og der strykerklangen er presset ut mot det ekstreme slik at den matcher klaverets tyngde. Dette er et verk som krever store musikere hvis det skal løfte seg fra bakken.

Et liveopptak fra Tokyo med Gidon Kremer, Martha Argerich og Mischa Maisky som DG ga ut i 1998 har lenge vært målestokken når det gjelder dette verket. Nå har Kremer spilt det inn igjen og etablert en ny målestokk, en ny standard, denne gang for ECM. Med seg har han to unge musikere som vi nettopp har hørt i Bergen – Giedrė Dirvanauskaitė, førstecellisten fra Kremerata Baltica, som spilte i Korskirken på søndag, og den nye klaverstjernen Khatia Buniatishvili som spilte i Håkonshallen i siste uke.

Samspillet mellom de tre musikerne er helt overveldende, med den særlige kombinasjonen av musikantisk foredrag, sylskarp teknisk presisjon og ekstremt nærvær som alltid preger de sammenhengene der Kremer er primus motor. Dette er musikk som ånder fritt.

Platen innledes med en helt moderne klavertrio, «Zerkalo» fra 2009, skrevet av den russiske komponisten Victor Kissine og tilegnet de tre musikerne. Stykket er lavmelt og fragmentarisk, nesten minimalistisk i uttrykket. Og danner i så måte en fin bakgrunn for de store utladningene som følger etter.