Musikk som ånder fritt

Bergens Tidende, 08.06.2011

Gidon Kremer, Giedrė Dirvanauskaitė og Khatia Buniatishvili

Klavertrioer av Victor Kissine og Peter Tsjaikovskij

ECM New Series

Gidon Kremer med unge musikalske venner i perfekt samspill

Tsjaikovskij hatet kombinasjonen av klaver og strykere. Instrumentene var ute av balanse, de skurret mot hverandre, syntes han. Å høre en klavertrio var den rene tortur, bare erindringen om klangen var nok til å gi ham fysisk ubehag – skrev han til sin velgjører Nadesjda von Meck høsten 1880. To år senere kom han på andre tanker, en plutselig inspirasjon rammet ham, og i løpet av kort tid skrev han en klavertrio «à la mémoire d'un grand artiste», til minne om en stor kunstner, Nikolai Rubinstein, læreren hans, som nettopp var død.

Etterpå fryktet han at dette ikke var en skikkelig trio, at han, den store symfonikeren, hadde skrevet enda et symfonisk verk og presset det ned i et alt for lite format. Sikkert er det at hans trio i a-moll (op. 50) er et ganske uortodokst stykke musikk. Det består av bare to satser – en innledende melankolsk sonatesats etterfulgt av et tema med 22 variasjoner som beveger seg i alle retninger. Og det er nettopp noe grandiost, noe symfonisk over hele prosjektet – der førstesatsen og den avsluttende variasjonen i andresatsen er bundet formelt og tematisk sammen, og der strykerklangen er presset ut mot det ekstreme slik at den matcher klaverets tyngde. Dette er et verk som krever store musikere hvis det skal løfte seg fra bakken.

Et liveopptak fra Tokyo med Gidon Kremer, Martha Argerich og Mischa Maisky som DG ga ut i 1998 har lenge vært målestokken når det gjelder dette verket. Nå har Kremer spilt det inn igjen og etablert en ny målestokk, en ny standard, denne gang for ECM. Med seg har han to unge musikere som vi nettopp har hørt i Bergen – Giedrė Dirvanauskaitė, førstecellisten fra Kremerata Baltica, som spilte i Korskirken på søndag, og den nye klaverstjernen Khatia Buniatishvili som spilte i Håkonshallen i siste uke.

Samspillet mellom de tre musikerne er helt overveldende, med den særlige kombinasjonen av musikantisk foredrag, sylskarp teknisk presisjon og ekstremt nærvær som alltid preger de sammenhengene der Kremer er primus motor. Dette er musikk som ånder fritt.

Platen innledes med en helt moderne klavertrio, «Zerkalo» fra 2009, skrevet av den russiske komponisten Victor Kissine og tilegnet de tre musikerne. Stykket er lavmelt og fragmentarisk, nesten minimalistisk i uttrykket. Og danner i så måte en fin bakgrunn for de store utladningene som følger etter.