Musikkommentar, Bergens
Tidende, 06.06.2011
Det var siste forestilling i Ørets teater – konsertrekken
som Henrik Hellstenius har arrangert under Festspillene. Vi satt med pils og
vin ved langbordet i Logen. Oppe på bordet gikk musikerne omkring og sang og
spilte og gestikulerte. Og hvis det ikke hadde vært for røykeloven, kunne vi ha
tent et par sigarer og vært i god overensstemmelse med gamle Bert Brecht – som
jo nettopp drømte om et teater der publikum sitter langs scenekanten og følger
forestillingen på samme avslappete måte som når et sakkyndig sportspublikum
følger og vurderer en boksekamp.
Ørets teater og Brechts drøm om «røykernes teater» har en
del til felles. I begge tilfeller dreier det seg om å bryte ned konvensjonelle
opplevelsesmåter. Brecht ville oppløse det tradisjonelle teateret der publikum
synker hen og lever seg inn i illusjoner. Hellstenius vil sprenge den
konservative konsertformens faste regler og ritualer ved å endre de fysiske
rammene omkring musikere og publikum og ved å presentere uventede
sammenføyninger av musikk, tekst, bilder og gestikk.
Man skal nok ikke trekke sammenlikningen lengre. Brechts
teater var et politisk prosjekt. Ørets teater er et mer beskjedent kunstnerisk
prosjekt som først og fremst sikter mot å utvide publikums estetiske
opplevelse. I så måte ligger det i forlengelse av sentrale tendenser i kunstmusikken
etter modernismen, noe som også de enkelte forestillingene markerte med sine
sammenføyninger av eldre og nyere verk. For eksempel trakk Hellstenius på
fredag en historisk linje fra John Cages «Living Room Music» (1940) der fire
musikere leser og gestikulerer en kort tekst av Gertrude Stein – til den
belgiske avantgardisten Thierry de Mays «Table Music» (1987) der tre
perkusjonister banker rytmisk på elektronisk forsterkete plater – og helt fram
til i dag med perkusjonisten Erik Dæhlins verk «I» der musikken er forsvunnet
og bare fløytenistens stumme performance omkring instrumentet sitt er tilbake.
I disse og mange andre tilfeller var det snakk om verk som i
utgangspunktet nettopp var tenkt som performance. Men hva skjer når «vanlige»
musikalske komposisjoner føyes inn i samme sammenheng? I et intervju i forkant
av Festspillene ble Hellstenius spurt om ikke Ørets Teater bare er enda et
uttrykk for at folk ikke lenger kan nyte kunstmusikk for dens egen skyld, men
må distraheres for å holde ut to timer i konsertsalen. Han svarte visst ikke
direkte på spørsmålet, men vi fikk et indirekte svar under forestillingen på
onsdag da Cikada-ensemblet framførte verk av tyske Carola Bauckholt og
østerrikske Klaus Lang.
Denne kvelden hadde Hellstenius valgt en tradisjonell
konsertoppstilling med musikere på scenen og publikum på rekker i salen. Og det
var verken videoer eller performance. Her ble det demonstrert at det framdeles
skrives musikk som krever denne spesielle, konsentrerte lyttemåten vi forbinder
med den klassiske konsertsalen. Og at slik musikk fremdeles kan få den
nødvendige oppmerksomheten når den framføres av kompetente musikere som Cikada.
Samme kveld spilte Cikada Hellstenius’ «A Quiet Space». Det
finnes et lydopptak av verket med Cikada fra desember 2009 på Henie-Onstad
Kunstsenter. Her hører man en sterk, fast komposisjon som musikalsk sett ligger
tett på for eksempel Bauckholts og Langs musikk. På onsdag i Logen ble musikken
akkompagnert av en video med tre skuespillere som agerer et samlivsdrama i
stumfilm. Ble «A Quiet Space» bedre på denne måten? Jeg synes ikke det. Og jeg
synes heller ikke musikken gjorde videoen interessant. Verket ble redusert til
filmmusikk, til illustrerende akkompagnement av en ikke spesielt tydelig
historie.
Framførelsen av «A Quiet Space» demonstrerte at Ørets teater
som konsertformat ikke er helt uproblematisk. Hvis de ulike estetiske
elementene ikke er i balanse, er det en risiko for at resultatet blir «som når
noen forteller om en film de har sett, og ikke gjør det særlig godt» – slik
Brian Eno en gang beskrev 1980-tallets videokunst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar