En skattkiste fra 1700-tallet

Bergens Tidende, 15.06.2011

G. B. Antoine / Jean Baptiste Forqueray: The Complete Works for Harpsichord

Ketil Haugsand, cembalo

Simax Classics

Frisk, livskraftig musikk med merkelig forhistorie

To og tretti stykker fransk cembalomusikk fra midten av 1700-tallet. Fordelt over to cd-er. Blir ikke det litt ensformig i lengden? Er dette ikke en utgivelse som bare kan interessere den engeste kretsen av innbitte tidligmusikknerder? Man skulle kanskje tro det. Men nei. Disse to platene er fulle av sprudlende musikk som kan nytes av alle og enhver, uten forbehold og uten spesialkunnskaper.

Det er Ketil Haugsand som sitter ved cembaloen. Han puster støvet av de gamle notene og puster liv i stykkene. Han følger oppmerksomt med gjennom alle brå, musikalske stemningsskift fra mørk melankoli til lys triumf. Og får musikken til å ånde og swinge og klinge som om den var skrevet i går. 

Det ligger en merkelig historie bak disse stykkene. De har to komponister – far og sønn Forqueray. Faren Antoine var en populær, virtuos gambespiller som vanket i de beste, aristokratiske kretsene i Paris på slutten av 1600-tallet og inn på 1700-tallet. Sønnen hans, Jean Baptiste, lærte tidlig å spille gambe, ble presentert som vidunderbarn ved Ludvig den 14s hof, og ble som faren en populær, virtuos med sterke støttespillere i aristokratiet. Antoine som var en kranglevorn og voldelig person, ble sykelig sjalu på sønnens talent og popularitet. Ved en anledning fikk han ham satt i fengsel med falske anklager, og han prøvde også, uten held, å få ham landsforvist.

Da virker det kanskje litt rart at Jean Baptiste etter farens død utga hans verk for gambe pluss den utgaven som Haugsund spiller – en parallellutgave der gambeverkene er transkribert for cembalo. Og kanskje enda rarere at disse verkene egentlig slett ikke stammer fra faren, men er skrevet av Jean Baptiste selv. Hvorfor gjorde han dette? Som en forsonende gestus for den avdøde faren? Eller trodde han at farens navn kunne kaste glans over ham selv?

Svarene får vi nok aldri. Men notene ligger der. Ketil Haugsand har vært fascinert av denne musikken helt tilbake fra 1970-tallet. Og har forsøkt å innspille den to ganger før. Tredje gang er lykkens gang. Resultatet: en skattkiste stappet til randen med frisk, livskraftig musikk.