Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger. 

En skattkiste fra 1700-tallet

Bergens Tidende, 15.06.2011

G. B. Antoine / Jean Baptiste Forqueray: The Complete Works for Harpsichord

Ketil Haugsand, cembalo

Simax Classics

Frisk, livskraftig musikk med merkelig forhistorie

To og tretti stykker fransk cembalomusikk fra midten av 1700-tallet. Fordelt over to cd-er. Blir ikke det litt ensformig i lengden? Er dette ikke en utgivelse som bare kan interessere den engeste kretsen av innbitte tidligmusikknerder? Man skulle kanskje tro det. Men nei. Disse to platene er fulle av sprudlende musikk som kan nytes av alle og enhver, uten forbehold og uten spesialkunnskaper.

Det er Ketil Haugsand som sitter ved cembaloen. Han puster støvet av de gamle notene og puster liv i stykkene. Han følger oppmerksomt med gjennom alle brå, musikalske stemningsskift fra mørk melankoli til lys triumf. Og får musikken til å ånde og swinge og klinge som om den var skrevet i går. 

Det ligger en merkelig historie bak disse stykkene. De har to komponister – far og sønn Forqueray. Faren Antoine var en populær, virtuos gambespiller som vanket i de beste, aristokratiske kretsene i Paris på slutten av 1600-tallet og inn på 1700-tallet. Sønnen hans, Jean Baptiste, lærte tidlig å spille gambe, ble presentert som vidunderbarn ved Ludvig den 14s hof, og ble som faren en populær, virtuos med sterke støttespillere i aristokratiet. Antoine som var en kranglevorn og voldelig person, ble sykelig sjalu på sønnens talent og popularitet. Ved en anledning fikk han ham satt i fengsel med falske anklager, og han prøvde også, uten held, å få ham landsforvist.

Da virker det kanskje litt rart at Jean Baptiste etter farens død utga hans verk for gambe pluss den utgaven som Haugsund spiller – en parallellutgave der gambeverkene er transkribert for cembalo. Og kanskje enda rarere at disse verkene egentlig slett ikke stammer fra faren, men er skrevet av Jean Baptiste selv. Hvorfor gjorde han dette? Som en forsonende gestus for den avdøde faren? Eller trodde han at farens navn kunne kaste glans over ham selv?

Svarene får vi nok aldri. Men notene ligger der. Ketil Haugsand har vært fascinert av denne musikken helt tilbake fra 1970-tallet. Og har forsøkt å innspille den to ganger før. Tredje gang er lykkens gang. Resultatet: en skattkiste stappet til randen med frisk, livskraftig musikk.