Tre stemmer

Bergens Tidende, 15.10.2014

Tre Voci

ECM New Series

Kammermusikk i uvant format

Bratsjisten Kim Kashkashian er alltid på farten, alltid på leting etter nye musikalske muligheter hinsides det tradisjonelle repertoaret. Denne gang har hun funnet frem kammermusikk i et nokså uvant format. Tre Voci, «tre stemmer», er navnet på den nye platen og også på trioen som hun driver sammen med harpenisten Sivan Magen og fløytenisten Marina Piccinini. De møttes for et par år siden på en festival der de spilte Debussys Sonate for fløyte, bratsj og harpe (1915), og siden har de fortsatt samarbeidet. Men finnes det da overhodet annet for denne aparte besetningen enn nettopp denne ene sonaten av Debussy?  Vel, det finnes i alle fall nok til å fylle en hel plate.

Debussys sonate er selvsagt med. Den er skrevet kort tid før hans død, og skiller seg fra de tidligere verkene ved sitt stille, avdempede uttrykk og den frie, assosierende formen. Tre Voci spiller sonaten med fin sans for Debussys klanglige raffinementer. Og underveis oppstår det såre, melankolske stemninger når Kashkashians mørke bratsj og Piccininis fløyte smelter sammen i det dype registeret.

Japanske Tōru Takemitsus «And then I knew 'twas Wind» bruker en tonerekke fra Debussys sonate som utgangspunkt for serier av klanger og ørsmå fraser og gester. Mens dette delikate verket ligger ganske tett på Debussy, går Sofia Gubaidulina i helt andre retninger i platens tredje verk. Det er referanser til orientalsk musikk i hennes «Garten von Freuden und Traurigkeiten», men først og fremst skaper hun ved hjelp av instrumentenes overtoner og Kashkashians nesten uhørlige bratsj en insisterende, lavmælt klangverden som ikke ligner noe annet i tiden. Trioen Tre Voci ligner heller ikke noe annet. Vi får se om de klarer å finne frem andre verk til denne uvanlige instrumentkombinasjonen.  

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

I grenselandet

Bergens Tidende, 04.11.2009

Neharot

Verk av Betty Olivero, Tigran Mansurian og Eitan Steinberg

Kim Kashkashian, bratsj

ECM New Series

Kim Kashkashian spiller sørgesanger fra det nære Østen

På sin nye plate presenterer Kim Kashkashian musikk for bratsj og vekslende besetninger, skrevet av samtidskomponister fra Israel og Armenia. Alle verkene tar utgangspunkt i tradisjonelle sørgesanger fra det nære Østen, men rommer også innslag av andre, ofte ganske forskjelligartede musikalske tradisjoner. Her kombineres minimalistiske sekvenser med støyflater og lydbånd, her møtes akkordeon og nordafrikansk perkusjon, her er modernistisk strykermusikk og store orkestrale utladninger. Likevel er det et tydelig helhetspreg over platen, noe som ikke minst skyldes Kashkashians uttrykksfulle bratsj som hele tiden er i sentrum, klagende, anropende, manende, hele tiden i et register som ligger ganske tett på den menneskelige stemmen. Og selv om man ikke i utgangspunktet kjenner de musikalske tradisjonene det refereres til, virker musikken likevel fortrolig. Som «minner vi ikke kjente», slik Paul Griffiths skriver i tekstheftet.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.