Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.