Erlend Apneseth
Trio og Frode Haltli
Hubro
Musikk for kulokk, trekkspill og
elektronikk
«Ho song veldig
mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt
om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra
morgen til kveld
Første nummer
på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører
Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet
i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende
elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige
musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i
tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk
kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme
behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.
Sammensatt og
fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i
sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra
mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt
av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager
senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden
ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.
Nå som før
består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og
elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut
elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han
har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I
tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på
trekkspill.
De fleste av de
sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger,
en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter
hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis
får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende,
prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.
Det driver
mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går
de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir
til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut
som indiske tablas.
Men hva da med
den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe
med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk
tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som
de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og
forvandlinger på reisen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar