Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.

Forunderlege forvandlingar

Bergens Tidende, 07.04.2017

Erlend Apneseth: Nattsongar

Heilo

Fem musikarar på reise gjennom verdsmusikken

Kva om Anders Viken, den gamle spelemannen frå Jølster, hadde latt seg inspirere av Django Reinhardt i si tid? Korleis ville polkaen Smøygen då ha låte? – spør ein annan spelemann frå Jølster, unge, kritikarroste Erlend Apneseth. Han svarer sjølv på spørsmålet. For han har nett gitt ut ei ny plate der han blant anna tek for seg den gamle polkaen til Viken og omskaper den til eit vitalt stykke Django-inspirert parisarjazz.

Plata heiter Nattesongar. Og som namnet tilseier, er det ikkje string swing alt saman. Det er dei mørke, dei vare nattestemningane som dominerer. Det er mykje sorg, mykje melankoli på denne plata, mange langsame, dvelande meditasjonar over enkle melodistumpar. Men også heile tida forunderlege forvandlingar, stader der norsk tradisjonsmusikk møter og smeltar saman med musikk frå andre tider og andre kulturar. Så var då også Nattsongar opphavleg eit tingingsverk skrive til verdsmusikkfestivalen i Førde der det blei urframført siste år.

Apneseth viser veg med hardingfela si. Med seg på reisa gjennom verdsmusikken har han ei gruppe musikarar som er van med å ferdast i grensetraktene mellom ulike tradisjonar: Ole Morten Vågan legg solid fundament med akustisk kontrabass. Stein Urheim som speler akustisk og elektrisk gitar, driv også med sampling og diverse elektroniske greier og opptrer av og til som solist på gresk bozouki. Hans Hulbækmo passar trommer og anna slagverk og speler sag innimellom.

At Apneseth også har fått med svenske Erik Rydvall i gruppa si, gir plata ein særleg attraksjon. Rydvall som speler det svenske tradisjonsinstrumentet nyckelharpa, tilfører Apneseths nattesongar eit ekstra lag av sår, nordisk melankoli. Høyr til eksempel «Den Reisande» der Apneseth og Rydvall finn fram melodistumpar frå «Värmlandsvisa», «Till Österland vill jag fara» og «Solveigs Sang», leikar med dei, legg dei innover kvarandre, og får dei til å smelte saman og skape eit «urnordisk», musikalsk rom.

Dei kjem vidt omkring på plata, dei fem musikarane. Dei opnar med ein langsam «Klagesang» som vekkjer assosiasjonar i retning asiatisk musikk. I «Ørkensong» arbeider dei vidare med same melodiske materiale, men gir det no ein midtaustleg farge, mens «Oasia» fungerer som ein musikalsk oase der pentaton, asiatisk musikk møter arabiske skalaer – før den musikalske karavanen dreg vidare.

Ferda går til Irland, til Balkan og mange andre stader. Og overalt finn musikarane fram overraskande samanhengar og slektskapar mellom det framande og det heimslege. Ei vakker, musikalsk opplevingsreise.  

Elektronika, støymusikk og vestlandsblues

Bergens Tidende, 05.02.2016

Det andre rommet

Erlend Apneseth Trio

Hubro

Erlend Apneseth på jakt etter nye klanger og dissonanser

Døren står på gløtt. Inne fra det andre rommet kommer det musikk. Først den karakteristiske lyden av en hardingfele, en kort, klagende frase, tre-fire prøvende toner som etter hvert blir til en liten nedadgående melodi. Så blander noen høye, nesten uhørlige toner seg inn i felelyden. Det begynner å sitre og dirre i rommet. Den enkle melodien får fastere konturer og understøttes av brutte feleakkorder. Og så er det plutselig slutt. 

Det er Erlend Apneseth, elitespillemannen fra Jølster, vi hører. Han spiller stykket «Trollsuiten» sammen med Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronika og Øyvind Hegg-Lunde på trommer og slagverk. Meidell og Hegg-Lunde deltok i 2013 på Apneseths debutplate «Blikkspor». Nå er de medlemmer av trioen hans – som i dag utgir «Det andre rommet», en Hubro-plate der «Trollsuiten» har følge av ni andre korte, improviserte lydsekvenser.

Meidell og Hegg-Lunde er «sound hunters», skriver Apneseth i tekstheftet, to lydjegere som har hjulpet ham i hans egen jakt på musikalske uttrykk som kan åpne opp for nye stemninger og assosiasjoner. De tre musikerne har veldig forskjellige musikalske erfaringer, men de har forsøkt å skape et felles språk eller – som Apneseth skriver – et rom der alle tre kan føle seg hjemme.

I dette andre rommet sitter musikerne og improviserer. Noen stykker er basert på Apneseths materiale, andre utvikles på stedet. Meidell henter nye klanger ut av sin elektroniske lydboks. Av og til tar han fram gitaren og legger hvinende fraser inn i lydmikset. Hegg-Lunde sitter bak trommerne og rumsterer med symbaler og lydobjekter. Vi hører elektronika. Vi hører støymusikk. Og hele tiden kommer det syngende, klagende vestlandsblues fra Apneseths fele.

Det er ny musikk som klinger i det andre rommet, men også musikk med historisk resonans, musikk som hele tiden åpner for referanser bakover i tid. Tradisjonsmusikken ligger selvsagt innvevd i Apneseths egne klanger på hardingfelen. Men den er også helt konkret til stede på platen. For underveis går han i dialog og samspill med Sigurd Eldegard, en gammel felespiller fra Årdal. Eldegard døde riktignok i 1962, men et gammelt arkivopptak med hans versjon av «St. Thomasklokkene» er mikset inn i trioens lydbilde og danner klangbunn for Apneseths improvisasjoner. 

«St. Thomasklokkene» er en «lydarslått», en «lytteslått», det vil si et forseggjort, virtuost konsertstykke som de gamle spillemennene framførte mens danserne tok seg en pause. Eldegards gamle lytteslått er på et vis det helt riktige valget i denne sammenhengen. For Apneseth-trioens musikk er nettopp lyttemusikk, ikke musikk som krever å bli omsatt i fysisk utfoldelse.

Det andre rommet er først og fremst et lytterom. De tre musikerne tar seg god tid. Tempoet og pulsen er lav. De følger innskytelsene sine her og nå. De finner fram et musikalsk materiale, prøver det ut, lar det utvikle seg etter sin egen indre logikk. Og skaper en serie vare, skjøre lydmalerier der musikalsk nåtid og fortid glir innover hverandre.