Elektronika, støymusikk og vestlandsblues

Bergens Tidende, 05.02.2016

Det andre rommet

Erlend Apneseth Trio

Hubro

Erlend Apneseth på jakt etter nye klanger og dissonanser

Døren står på gløtt. Inne fra det andre rommet kommer det musikk. Først den karakteristiske lyden av en hardingfele, en kort, klagende frase, tre-fire prøvende toner som etter hvert blir til en liten nedadgående melodi. Så blander noen høye, nesten uhørlige toner seg inn i felelyden. Det begynner å sitre og dirre i rommet. Den enkle melodien får fastere konturer og understøttes av brutte feleakkorder. Og så er det plutselig slutt. 

Det er Erlend Apneseth, elitespillemannen fra Jølster, vi hører. Han spiller stykket «Trollsuiten» sammen med Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronika og Øyvind Hegg-Lunde på trommer og slagverk. Meidell og Hegg-Lunde deltok i 2013 på Apneseths debutplate «Blikkspor». Nå er de medlemmer av trioen hans – som i dag utgir «Det andre rommet», en Hubro-plate der «Trollsuiten» har følge av ni andre korte, improviserte lydsekvenser.

Meidell og Hegg-Lunde er «sound hunters», skriver Apneseth i tekstheftet, to lydjegere som har hjulpet ham i hans egen jakt på musikalske uttrykk som kan åpne opp for nye stemninger og assosiasjoner. De tre musikerne har veldig forskjellige musikalske erfaringer, men de har forsøkt å skape et felles språk eller – som Apneseth skriver – et rom der alle tre kan føle seg hjemme.

I dette andre rommet sitter musikerne og improviserer. Noen stykker er basert på Apneseths materiale, andre utvikles på stedet. Meidell henter nye klanger ut av sin elektroniske lydboks. Av og til tar han fram gitaren og legger hvinende fraser inn i lydmikset. Hegg-Lunde sitter bak trommerne og rumsterer med symbaler og lydobjekter. Vi hører elektronika. Vi hører støymusikk. Og hele tiden kommer det syngende, klagende vestlandsblues fra Apneseths fele.

Det er ny musikk som klinger i det andre rommet, men også musikk med historisk resonans, musikk som hele tiden åpner for referanser bakover i tid. Tradisjonsmusikken ligger selvsagt innvevd i Apneseths egne klanger på hardingfelen. Men den er også helt konkret til stede på platen. For underveis går han i dialog og samspill med Sigurd Eldegard, en gammel felespiller fra Årdal. Eldegard døde riktignok i 1962, men et gammelt arkivopptak med hans versjon av «St. Thomasklokkene» er mikset inn i trioens lydbilde og danner klangbunn for Apneseths improvisasjoner. 

«St. Thomasklokkene» er en «lydarslått», en «lytteslått», det vil si et forseggjort, virtuost konsertstykke som de gamle spillemennene framførte mens danserne tok seg en pause. Eldegards gamle lytteslått er på et vis det helt riktige valget i denne sammenhengen. For Apneseth-trioens musikk er nettopp lyttemusikk, ikke musikk som krever å bli omsatt i fysisk utfoldelse.

Det andre rommet er først og fremst et lytterom. De tre musikerne tar seg god tid. Tempoet og pulsen er lav. De følger innskytelsene sine her og nå. De finner fram et musikalsk materiale, prøver det ut, lar det utvikle seg etter sin egen indre logikk. Og skaper en serie vare, skjøre lydmalerier der musikalsk nåtid og fortid glir innover hverandre.