En tragisk kjærlighetshistorie

Bergens Tidende, 18.03.2019

Jules Massenet: Werther

Antony McDonald, regi og scenografi

Lucy Carter, lysdesign

Frédéric Chaslin, dirigent

Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

  

Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill

Det store, håndmalte sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt landskap. Mens ouverturen spiller aner vi  – bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert på Goethes brevroman fra 1774.

Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.

Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.

Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden. 

En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas  har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling. 

Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.

Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.

Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.

Visuell og musikalsk overflod

Bergens Tidende, 27.05.2016

Godfrey Reggio: Powaqqatsi (1988)

David Hansford, bass

Ahmed Al-Bedri, bønnerop

Michael Riesman dirigent

Håkon Matti Skrede kormester

Philip Glass Ensemble

Bergen Guttekor

Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Kultfilmen Powaqqatsi i spennet mellom kulturkritikk og musikkvideo

For seks år siden åpnet Festspillene med Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (1982), akkompagnert live av Philip Glass og ensemblet hans i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. På onsdag var det ny Festspillåpning og nytt besøk av Glass og folka hans – denne gang med Powaqqatsi, den andre filmen i Reggios Qatsi-trilogi.   

I den første filmen brukte Reggio datidens mest avanserte filmteknologi til å skape overveldende vakre bilder av storslåtte, mennesketomme naturområder som han monterte sammen med opptak av industriell forurensning, storbytrafikk, kompakte menneskemasser og skyskrapere på Manhattan.

I Powaqqatsi fra 1988 har Reggio forlatt den amerikanske moderniteten og er dradd på reise til Brasil, Egypt, Peru, India og mange andre land. Og mens han i Koyaanisqatsi var opptatt av å få fram motsetningen mellom den uberørte naturen og den vestlige miljøforurensningen, retter han nå blikket mot mennesker og levevilkår i den tredje verden.

Vi ser det tunge, manuelle arbeidet, det ufattelige slitet i miner og gruver, folk som er ved å segne under tunge byrder. Og mot slutten av bildestrømmen ser vi hvordan den moderne vestlige kulturen sprer seg med høyblokker, trafikkpropper, miljøkatastrofer og TV-reklamer.

Alt sammen fremstilt i overdådige fargebilder. Og dette – Reggios visuelle estetisering av stoffet sitt – er vel egentlig hovedproblemet i alle hans filmer.

For uansett hva som er temaet underveis i Powaqqatsi, så er bildene smellvakre – flotte og slående som illustrasjoner i et nummer av National Geographic. Vi flyver bort over spektakulære landskaper. Vi ser storslagne bilder av mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Mennesker dukker opp og forsvinner igjen, de fungerer som elementer i uendelige kjeder av likheter, som en slags filmatisk versjon av Family of Man. Vi ser dem, men får aldri innsikt i deres liv, får aldri hørt – eller sett – konteksten, historien bak bildene. 

Powaqqatsi vil være et kulturkritisk innlegg, men er først og fremst en New Age musikkvideo – skrev filmkritikeren Roger Ebert i sin tid. Det er nå ikke helt fair. For nettopp musikken, Glass’ enkle, hypnotisk pumpende musikk, er med til å forme Reggios uformelige bildestrøm. Ikke minst når den blir framført live.

I Grieghallen på onsdag skapte den levende musikken struktur, fremdrift og retning i bildene. Og gjorde dem helt annerledes nærværende enn når en ser filmen på kino eller dvd. Philip Glass Ensemblet og musikerne fra BFO skapte – instrumentelt og melodisk – et slags «tredje verden»-soundscape omkring bildene og fikk frem poenger som ellers lett kunne druknet i den visuelle overfloden. De bergenske barnekorene la en nesten sakral ramme om noen av avsnittene. Og Ahmed Al-Bedris bønnerop mot slutten hadde en så ekspressiv kraft at Reggios bilder nesten bleknet.  

Intens, bevegende avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.10.2015

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Sara Fulgoni, mezzosopran

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester & Kor

Edvard Grieg Kor

Bergen Guttekor & Pikekor

Grieghallen

Andrew Litton slutter som sjefdirigent med sublim Mahler-tolkning

Da Andrew Litton kom til Bergen i 2002, var han internasjonalt kjent for sine innspillinger av Mahlers symfonier med Dallas Symphony Orchestra. Og på den aller første konserten som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester hadde han selvsagt Mahler på programmet. Nå, på torsdag, på avslutningskonserten etter 12 år i Bergen, ble det Mahler igjen. Og det til gangs.

Det var bare ett verk på programmet – Mahlers tredje symfoni, symfonien som med en spilletid på opp mot to timer er en av de lengste i musikkhistorien. Og ikke bare er den lang, den er storslått og mangfoldig. Det er som om Mahler har komprimert og konsentrert all verdens musikk i dette ene verket. Den lange førstesatsen er en collage av høyt og lavt, av sørgemarsj og wienervals, av militærmusikk, trombonekonsert, folketoner og mye, mye mer. Og etterpå følger fem satser, like stappfulle av musikalsk stoff. En mezzosopran synger Nietzsches midnattsdikt. Det er damekor og barnekor. Det er trompet og skarptromme bak scenen. Det er store teatralske effekter og sarte, inderlige melodier. Det er musikalske begivenheter i hver takt.     

Under mangfoldigheten ligger – som i alle Mahlers første symfonier – et program. Mange dirigenter konsentrerer seg om dette og forsøker å binde musikken sammen, få den til å danne en sammenhengende fortelling. Litton gjør ikke det. Som Mahler-dirigent tilhører han den strukturalistiske skolen. I sin tolkning på torsdag fokuserte han på det som skjer her og nå, på de musikalske begivenhetene, på de musikalske poengene, på overgangene. Han gjorde rede for enkeltdelene, la dem på rekke og markerte deres posisjon i det lange forløpet. Han lot så å si kontrastene i stoffet spille seg helt ut. Og skapte ut av alle sammenstøt og konflikter og overganger et intenst, bevegende forløp. En sublim tolkning av et sublimt verk.

Litton har kanskje endret oppfattelse av Mahler i de 12 årene som har gått. Men at konserten på torsdag virket sterkere, mer overveldende enn de første gangene vi hørte ham spille Mahler her i byen, skyldes nok vel så mye at orkesteret har endret seg. I årene med Litton som sjef har BFO utviklet seg til å bli et orkester av internasjonalt format, et orkester som er i stand til å løse de helt store oppgavene og til å løfte et så monumentalt verk som Mahlers tredje symfoni.

Det ble spilt skarpt, presist og høyintensivt gjennom hele verket – med kraftsalver i messingblåserne, duse, pastorale klanger i hornene og kvasse utbrudd i treblåserne. Det er vanskelig å trekke fram enkeltheter i et verk der alle instrumentgrupper konstant er i ilden. Men strykernes nattstemninger i fjerdesatsen og deres brennende innledning i den langsomme sjettesatsen kan være eksempler på steder en kommer til å huske lenge.

I øvrig noterer vi at mezzosopranen Sara Fulgoni sto litt i skyggen av orkestret i fjerdesatsen. Og at barnekoret i samme sats var nettopp så «kjekke i uttrykket» som Mahler krever i partituret sitt.