Visuell og musikalsk overflod

Bergens Tidende, 27.05.2016

Godfrey Reggio: Powaqqatsi (1988)

David Hansford, bass

Ahmed Al-Bedri, bønnerop

Michael Riesman dirigent

Håkon Matti Skrede kormester

Philip Glass Ensemble

Bergen Guttekor

Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Kultfilmen Powaqqatsi i spennet mellom kulturkritikk og musikkvideo

For seks år siden åpnet Festspillene med Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (1982), akkompagnert live av Philip Glass og ensemblet hans i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. På onsdag var det ny Festspillåpning og nytt besøk av Glass og folka hans – denne gang med Powaqqatsi, den andre filmen i Reggios Qatsi-trilogi.   

I den første filmen brukte Reggio datidens mest avanserte filmteknologi til å skape overveldende vakre bilder av storslåtte, mennesketomme naturområder som han monterte sammen med opptak av industriell forurensning, storbytrafikk, kompakte menneskemasser og skyskrapere på Manhattan.

I Powaqqatsi fra 1988 har Reggio forlatt den amerikanske moderniteten og er dradd på reise til Brasil, Egypt, Peru, India og mange andre land. Og mens han i Koyaanisqatsi var opptatt av å få fram motsetningen mellom den uberørte naturen og den vestlige miljøforurensningen, retter han nå blikket mot mennesker og levevilkår i den tredje verden.

Vi ser det tunge, manuelle arbeidet, det ufattelige slitet i miner og gruver, folk som er ved å segne under tunge byrder. Og mot slutten av bildestrømmen ser vi hvordan den moderne vestlige kulturen sprer seg med høyblokker, trafikkpropper, miljøkatastrofer og TV-reklamer.

Alt sammen fremstilt i overdådige fargebilder. Og dette – Reggios visuelle estetisering av stoffet sitt – er vel egentlig hovedproblemet i alle hans filmer.

For uansett hva som er temaet underveis i Powaqqatsi, så er bildene smellvakre – flotte og slående som illustrasjoner i et nummer av National Geographic. Vi flyver bort over spektakulære landskaper. Vi ser storslagne bilder av mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Mennesker dukker opp og forsvinner igjen, de fungerer som elementer i uendelige kjeder av likheter, som en slags filmatisk versjon av Family of Man. Vi ser dem, men får aldri innsikt i deres liv, får aldri hørt – eller sett – konteksten, historien bak bildene. 

Powaqqatsi vil være et kulturkritisk innlegg, men er først og fremst en New Age musikkvideo – skrev filmkritikeren Roger Ebert i sin tid. Det er nå ikke helt fair. For nettopp musikken, Glass’ enkle, hypnotisk pumpende musikk, er med til å forme Reggios uformelige bildestrøm. Ikke minst når den blir framført live.

I Grieghallen på onsdag skapte den levende musikken struktur, fremdrift og retning i bildene. Og gjorde dem helt annerledes nærværende enn når en ser filmen på kino eller dvd. Philip Glass Ensemblet og musikerne fra BFO skapte – instrumentelt og melodisk – et slags «tredje verden»-soundscape omkring bildene og fikk frem poenger som ellers lett kunne druknet i den visuelle overfloden. De bergenske barnekorene la en nesten sakral ramme om noen av avsnittene. Og Ahmed Al-Bedris bønnerop mot slutten hadde en så ekspressiv kraft at Reggios bilder nesten bleknet.