I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert.