Visuell og musikalsk overflod

Bergens Tidende, 27.05.2016

Godfrey Reggio: Powaqqatsi (1988)

David Hansford, bass

Ahmed Al-Bedri, bønnerop

Michael Riesman dirigent

Håkon Matti Skrede kormester

Philip Glass Ensemble

Bergen Guttekor

Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Kultfilmen Powaqqatsi i spennet mellom kulturkritikk og musikkvideo

For seks år siden åpnet Festspillene med Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (1982), akkompagnert live av Philip Glass og ensemblet hans i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. På onsdag var det ny Festspillåpning og nytt besøk av Glass og folka hans – denne gang med Powaqqatsi, den andre filmen i Reggios Qatsi-trilogi.   

I den første filmen brukte Reggio datidens mest avanserte filmteknologi til å skape overveldende vakre bilder av storslåtte, mennesketomme naturområder som han monterte sammen med opptak av industriell forurensning, storbytrafikk, kompakte menneskemasser og skyskrapere på Manhattan.

I Powaqqatsi fra 1988 har Reggio forlatt den amerikanske moderniteten og er dradd på reise til Brasil, Egypt, Peru, India og mange andre land. Og mens han i Koyaanisqatsi var opptatt av å få fram motsetningen mellom den uberørte naturen og den vestlige miljøforurensningen, retter han nå blikket mot mennesker og levevilkår i den tredje verden.

Vi ser det tunge, manuelle arbeidet, det ufattelige slitet i miner og gruver, folk som er ved å segne under tunge byrder. Og mot slutten av bildestrømmen ser vi hvordan den moderne vestlige kulturen sprer seg med høyblokker, trafikkpropper, miljøkatastrofer og TV-reklamer.

Alt sammen fremstilt i overdådige fargebilder. Og dette – Reggios visuelle estetisering av stoffet sitt – er vel egentlig hovedproblemet i alle hans filmer.

For uansett hva som er temaet underveis i Powaqqatsi, så er bildene smellvakre – flotte og slående som illustrasjoner i et nummer av National Geographic. Vi flyver bort over spektakulære landskaper. Vi ser storslagne bilder av mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Mennesker dukker opp og forsvinner igjen, de fungerer som elementer i uendelige kjeder av likheter, som en slags filmatisk versjon av Family of Man. Vi ser dem, men får aldri innsikt i deres liv, får aldri hørt – eller sett – konteksten, historien bak bildene. 

Powaqqatsi vil være et kulturkritisk innlegg, men er først og fremst en New Age musikkvideo – skrev filmkritikeren Roger Ebert i sin tid. Det er nå ikke helt fair. For nettopp musikken, Glass’ enkle, hypnotisk pumpende musikk, er med til å forme Reggios uformelige bildestrøm. Ikke minst når den blir framført live.

I Grieghallen på onsdag skapte den levende musikken struktur, fremdrift og retning i bildene. Og gjorde dem helt annerledes nærværende enn når en ser filmen på kino eller dvd. Philip Glass Ensemblet og musikerne fra BFO skapte – instrumentelt og melodisk – et slags «tredje verden»-soundscape omkring bildene og fikk frem poenger som ellers lett kunne druknet i den visuelle overfloden. De bergenske barnekorene la en nesten sakral ramme om noen av avsnittene. Og Ahmed Al-Bedris bønnerop mot slutten hadde en så ekspressiv kraft at Reggios bilder nesten bleknet.  

Ubehaget i kulturen

Bergens Tidende, 27.05.2010

Festspillene / Film

Koyaanisqatsi (1982)

Godfrey Reggio, regi

Philip Glass, musikk

Philip Glass Ensemble

Morten Lassenius Kramp, bass

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor og sangere fra Kor Vest

Michael Riesman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Effektiv framførelse av Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi

Det var premiere i Grieghallen i går. Vel, ikke premiere på Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi. Den er – som Philip Glass’ musikk – fra 1982. Men Europa-premiere på filmen akkompagnert av live musikk med Glass selv som keyboardist.

Filmen har selvsagt ikke endret seg siden 1982. Den er framdeles et visuelt orgie som starter med en skarp motsetning mellom vidstrakte, mennesketomme naturområder og forurensede industriområder. Og som fortsetter med bilder av overbefolkede storbyer, rakettavfyringer, fortettede trafikkmaskiner osv. 

Naturen er hellig og herlig, men menneskene ødelegger verden. Budskapet er enkelt, på grensen til det banale. Men Reggio formidler det effektivt med virtuos utnyttelse datidens mest avanserte fly- og filmteknologi. Her er sveipende luftfotografier bortover storslåtte ørkener og canyons, og her er time- lapse teknikk som får skyene til å danse og bilene på motorveiene til å likne flytende lavastrømmer.

I 1982 mente mange at filmen mest var beregnet på eldre, skjeve hippier. Men sett i dag, nesten tretti år senere, er det ikke new age filosofien og referansene til Hopi-indianerne som virker slående. Det er derimot selve Reggios raseri, hans vemmelse, hans ubehag ved den moderne kulturen, og hans insisterende, akselererende framvisning av alt det groteske og obskøne ved det amerikanske samfunnet. Koyaanisqatsi er, sett i dag, en slags oppdatert «Modern Times». Uten Chaplins humor og uten forsonende momenter.

Philip Glass’ musikk hadde heller ikke endret seg, selv om den i går ble framført med stor besetning. Den var framdeles like irriterende og enerverende, med evige repetisjoner av enkle melodiske celler spent ut over enkle harmonisekvenser. But it works, mate! Musikken hans fungerer som bare det. Nå som den gang. Han bruker alle de eldste knepene i filmkomponistenes  bok, lar musikken forme den uformelige bildestrømmen og legger spooky klanger inn under bildene av verdens heslighet når det trenges. Diskret er han ikke. Men hvis musikken hans ikke var der, ville filmen falle sammen som de eksploderende høyblokkene Reggio er så fascinert av.

Glass og hans musikere og dirigenten Michael Riesman hadde prøvd dette før og hadde full kontroll. Og BFO og koret inntog sine plasser og føyde seg fint inn i sammenhengen. Koyaanisqatsi er en menneskeskapt maskin. Den går som smurt. Effektivt og sikkert.