Utenfor hovedstrømmen

Bergens Tidende, 13.03.2014

Verk av Britten, Janáček og Sibelius

Gerald Finley, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Konsert med BFOs kommende sjefdirigent og utradisjonelt repertoarvalg

Ikke bare var torsdagskonserten totalt sviskefri denne uken. Den inneholdt ikke en eneste av de klassiske verkene fra orkestermusikkens kjerneområder. På programmet sto musikk fra 1900-tallets første tiår, og i tillegg musikk hentet utenfor periodens musikalske hovedstrøm -- sanger av Jean Sibelius skrevet rett etter århundreskiftet, verk av Leoš Janáček fra 1920-tallet og et verk av Benjamin Britten fra 1940.

Var dette en programerklæring fra Edward Gardner, BFOs kommende sjefdirigent? En forsmak på en ny repertoarpolitikk? Kanskje det. Vi får se. I alle fall var det et veldig interessant repertoarvalg. Og det ble en interessant konsert.

Det startet med Brittens Sinfonia da Requiem, et verk som opprinnelig ble skrevet til en japansk jubileumsfeiring, men som utviklet seg og etter hvert ble til noe helt annerledes, til tre satser komponert i sørgemusikkens tradisjonelle former og med en orkestersats preget av mørke farger, med tung blåserklang og mye slagverk. Gardner hadde stram regi og førte BFO gjennom Brittens enkle, musikalske fortelling med god balanse mellom de dominerende, mørke stemningene og de isolerte lysglimt av håp.

Kveldens solist, den kanadiske barytonen Gerald Finley, var i ilden to ganger. Før pausen sang han Skogvokterens parti fra sluttscenen i Leoš Janáčeks opera om Den listige lille reven. Det er selvsagt vanskelig å skulle fremstille kulminasjonen på en lang fortelling som publikum i konsertsalen ikke har hørt eller sett, men Finley ga en god, bevegende tolkning av Skogvokterens klagesang over sitt forspilte liv. Og den lille frosken som dukker opp og får operaens avsluttende kommentar, ble fint sunget av guttesopranen Mathias Hagen Skrede.

Etter pausen ble det seks sanger av Sibelius, opprinnelig skrevet for klaver, men her urfremført i Einojuhani Rautavaaras diskrete, moderne orkesterversjon. Finley fremførte sangene på nydelig svensk, og det var imponerende hvordan han så å si endret psykologisk profil mellom sangene og ga hver av dem den rette karakteristikken av meningsinnhold og stemning.

Ikke alt fungerte like godt i løpet av kvelden. For eksempel var det koordineringsproblemer flere steder i Brittens Sinfonia. Og i Sibelius-sangene virket det av og til som om Finley og orkesteret befant seg på hver sin planet. Men i kveldens siste verk, Janáček Sinfonietta, var alt på plass. Orkesteret var utvidet med en enorm blåserrekke som innledet verket med kolossale, smellende fanfarer. Og da var det åpnet for en fargesprakende, humørfylt orkestersats der alle grupper i orkesteret fikk vist frem sine beste sider.

BFO og Gardner er for tiden ved å innspille Janáčeks orkesterverk på Chandos. Hvis vi skal dømme etter torsdagens tolkning av hans Sinfonietta, kan vi se frem til spennende plater.