Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter.