Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør.