Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.