Viser innlegg med etiketten Oslo Philharmonic Orchestra. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oslo Philharmonic Orchestra. Vis alle innlegg

En bergensk fiolinvirtuos

 Bergens Tidende, 10.12.2021

 

Sonoko Miriam Welde
Bruch / Vaughan Williams / Barber
Oslo Philharmonic Orchestra
Lawo

Bergens Tidende intervjuet Sonoko Miriam Welde i januar 2006. Hun var ni år den gang og hadde nettopp spilt sin første konsert med Bergens Filharmoniske Orkester. «Jeg liker å spille fort på fiolin», sa hun. «Men det er tennisspiller jeg vil bli når jeg blir stor», la hun til.

Hun ble ikke tennisspiller. Hun ble en prisbelønnet fiolinist som i ganske mange år har spilt med all verdens orkestre og dirigenter. Men når hun nå, femten år etter fiolindebuten i Bergen, utgir sin første plate i eget navn, merker vi kanskje likevel noen av tennisspillets kvaliteter i musikken hennes. For her er det lynraske reaksjoner og kontante tilbakemeldinger på orkestrets utfordringer, her er det betydelig slagkraft og ikke minst en formidabel evne til å holde spillet flytende og få musikken til å sveve i lange melodiske linjer.

Platen er på et vis en typisk debutplate, en plate der solisten får anledning til å vise frem ulike sider av talentet sitt. Welde har valgt å presentere seg med en eldre og en nyere fiolinkonsert og innimellom spiller hun et av fiolinlitteraturens mest populære solostykker. I alle tre verk blir hun akkompagnert av Oslo Filharmonien under ledelse av Tabita Berglund og Joshua Weilerstein.

Det eldste verket er Max Bruchs første fiolinkonsert (1866) – som ikke bare er en stor, romantisk fiolinkonsert, men simpelthen «verdens mest populære fiolinkonsert» – skal vi tro en britisk lytteravstemning fra 1996.

Welde åpner konserten, lavmælt og melankolsk og bryter så igjennom mørket med store gnistrende eksplosjoner og går uten opphør over i andresatsen som hun spiller med inderlighet og andakt. Og når vi kommer frem til finalen, kaster hun seg inn i Bruchs «sigøyner»-fantasier med høyt humør og voldsom rytmisk autoritet.

Platens andre fiolinkonsert er signert den amerikanske komponisten Samuel Barber. Selv om han skrev konserten i årene omkring 1940, er det snakk om et verk som beveger seg i samme tradisjonelle, romantiske 1800-talls landskap som Bruch-konserten – et verk med lange, slyngede melodilinjer og vakkert samspill mellom Welde og de ulike orkestergruppene. Den idylliske stemningen holder seg helt frem til tredjesatsen der Welde brått bryter opp og kaster seg ut i et virtuost fyrverkeri av sprikende dissonanser som peker bort fra romantikken og langt fremover i musikkhistorien.

Welde spiller overbevisende, musikalsk og virtuost i disse to fiolinkonsertene. Men høydepunktet på platen er likevel det tredje verket: Ralph Vaughan Williams’ populære tonedikt «The Lark Ascending» skrevet i årene rett etter første verdenskrig.

I dette verket der fiolinen med musikalske midler imiterer en lerke som flyr opp og kretser over et vakkert, engelsk landskap, får vi høre Welde på sitt mest personlige: lavmælt, inderlig, lyrisk – en musikalsk stemme som viser frem oppdriften og de lange buene i lerkens flukt.

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013


Lars Petter Hagen
Rolf Gupta, dirigent
Oslo Philharmonic Orchestra
Aurora

Når musikk er bedre enn snakk


Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013


Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22
Christian Ihle Hadland, klaver
Arvid Engegård, dirigent
Oslo Philharmonic Orchestra
Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist


På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

En fornøyelse for øret

Bergens Tidende, 24.11.2010


Gustav Mahler: Symfoni nr. 6
Jukka-Pekka Saraste, dirigent
Oslo Filharmoniske Orkester
Simax

Oslofilharmonien fortsetter sin Mahler-syklus etter ti års pause


Det er ti år siden Oslofilharmonien sist spilte inn en Mahler-symfoni. Den gang var det nr. 7 i et live-opptak med Mariss Jansons – som visst ikke var helt fornøyd. I alle fall ble platen liggende hos Simax og kom først på markedet i januar i år. Mahlers sjette, «Den tragiske», med orkestrets nåværende sjefsdirigent, Jukka-Pekka Saraste, har ikke fått samme skjebne. Live-opptaket ble gjort i mars, og et halvt år etter sitter vi nå med platen. Som er en fornøyelse for øret. Det er intensitet i den innledende marsjen, en intensitet og et sug som fortsetter gjennom alle de fire satsene. Dette er en tolkning som har alle en live-innspillings fordeler med hensyn til nærvær og slagkraft og ingen av de ellers uunngåelige omkostningene. Her er ingen momentane uklarheter eller tretthet å spore. Oslofilharmonikerne spiller presist og klart og spesielt blåserne og slagverket har en stor dag.