Lars Petter Hagen
Rolf Gupta, dirigent
Oslo Philharmonic Orchestra
Aurora
Når musikk er bedre enn snakk
Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk
leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som
sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for
å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i
2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i
større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som
Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med
denne platen.
Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro
Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners
gnissel. – Alt er allerede skrevet. Alt
var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og
så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk
handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens
maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig
og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.
Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis
bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer
påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i
dagens konsertsaler.
Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin
egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i
«Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert
noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I
orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet»
ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som
ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen
opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i
«Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk,
nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele
og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.
Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje
nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og
andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt
annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg
tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i
seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser
et umiskjennelig personlig uttrykk.
Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet
«vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst,
sart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar