Dansende musikk i Johanneskirken

Bergens Tidende, 13.09.2013

Verk av Händel og Mozart

Rinaldo Alessandrini, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Kammermusikalske tolkninger av Händel og Mozart i Johanneskirken

Grieghallen blir pusset opp for tiden, og torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester er i den anledning flyttet opp i Johanneskirken. Det er en løsning som har sine sider - for Johanneskirken er ikke noe opplagt konsertlokale. At det er dårlig sikt fra de fleste plassene, er nå så. Verre er det at kirkerommets akustikk ikke egner seg til stor, symfonisk musikk. På torsdagskonsertene i september er det til en viss grad kompensert for dette ved at det overveiende er musikk fra før 1800 på programmet, verk som ikke krever full besetning. Og for oss som sitter i salen er det en gevinst at vi dermed får anledning til å møte en rekke av tidligmusikkens dirigenter som ellers sjelden legger veien omkring Bergen.

I går var det italienske Rinaldo Alessandrini som dirigerte. Først Händels Water Music og etterpå Mozarts symfoni nr. 41, den store «Jupiter»-symfonien.

Water music fikk vi i den tilnærmet komplette, tekstkritiske utgaven fra 2008. Og den ble tolket slik vi kjenner Alessandrini fra mange gode barokkplater med hans eget ensemble Concerto Italiano. Her var det friske, swingende tempi i de raske satsene og seige, elastiske fraseringer i de langsomme. Og først og fremst var det en omhu for musikkens tale, for gestikk og retorikk.

Som dirigent er Alessandrini temmelig uortodoks. Det hender at han markerer et par taktslag med to pekefingre, men i øvrig viser han først og fremst med fakter og geberder hva det er han vil ha musikerne til å spille. Det er som om han danser musikken frem. Og et ungdommelig, kammermusikalsk utsnitt av BFO fulgte ham i dansen med fin, gjennomsiktig strykerklang, skarpe trompeter, en smektende obo og to flotte hornister som virkelig fikk kjørt seg denne kvelden.

Alessandrini er hjemmevant i barokkmusikken. Men hva da med Mozart og wienerklassikken? Han har riktignok innspilt en fin samling Mozart-ouverturer med Den norske operas orkester, men hvordan ville han håndtere Jupiter-symfonien, denne siste symfonien som Mozart skrev, et verk som ligger milevidt fra Händel?

Jeg hørte denne delen av konserten fra en plass bakerst i kirken. Så kanskje var det derfor at orkesterklangen virket noe fjern og lukket. Men hovedinntrykket var at Alessandrini først og fremst trakk opp forbindelsene bakover til barokken. Han la vekt på begivenhetene, bruddene, overraskelsene, de plutselige retningsskift. Og i den store finalen var det det store, dramatiske uttrykket mer enn det kontrapunktiske stemmevevet som interesserte ham.