Musikalsk reformasjon

Bergens Tidende, 29.09.2013

Verk av J. C. F. Bach, J. S. Bach og Felix Mendelssohn

Maarten Engeltjes, kontratenor

Tini Mathot, orgel og cembalo

Ton Koopman, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Interessant møte mellom barokk og romantikk

Helt siden 1970-tallet har organisten og dirigenten Ton Koopman vært en drivende kraft i den frodige nederlandske tidligmusikkbevegelsen. Men på våre breddegrader kjenner vi ham bare fra plater, fra innspillinger med Amsterdam Baroque Orchestra & Choir, fra hans lange serie med Bachs kantater, og nå sist fra utgivelsen av Dietrich Buxtehudes samlede verker.

På torsdag var det anledning til å møte mannen selv – i Johanneskirken der han dirigerte BFO. Han hadde satt Bach-familiens musikk på programmet før pausen. Først en kort sinfonia av Johann Christoph Friedrich Bach, den yngste og minst kjente av Bach-sønnene. Og fra første takt av dette første verket var det klart at Koopman er en dirigent som følger musikken med et øye på hver finger. Han har full oversikt over hva som skjer i hver eneste av orkestrets grupper, han er årvåken, hele tiden på hugget, og han styrer alle innsatser med klar og tydelig gestikk. Stilen hans kunne noen ganger virke nesten pedantisk, men den ga god musikalsk uttelling og fikk J. C. F. Bachs enkle, diverterende musikk til å løfte seg og lyse. 

Så var det musikk av fader Bach selv, «Vergnügte Ruh» (BWV 170), en av disse kantatene der den pietistiske teksten utmaler verdens heslige syndighet mens Bach akkompagnerer jammerklagen med syndig vakker musikk. Kantaten er skrevet for mannstemme og ble på konserten sunget, inntrengende og inderlig, av den fine kontratenoren Maarten Engeltjes. I den merkelige andre arien der orkestersatsen er redusert til en enkel strykerlinje, fikk Engeltjes overdådig motspill av en fyrig og boblende orgelstemme spilt av Tini Mathot.

Bach skrev musikk til bruk i protestantiske kirker. Felix Mendelssohns skrev sin femte symfoni i 1830 for å feire Reformasjonen og protestantismen og han la både en koral og en rekke kontrapunktiske avsnitt inn i musikken sin. Så, jo da, det er forbindelser mellom Bach og Mendelssohn. Men musikalsk sett befinner de seg likevel i helt forskjellige verdener. Hvordan ville da en barokkekspert som Koopman tolke Mendelssohns erkeromantiske musikk?

Svaret på dette spørsmålet var kanskje det mest interessante denne kvelden. For det var som om vi fremdeles var i 1700-tallet, som om Koopman betraktet Mendelssohn gjennom barokkens optikk. Han dempet de mest bombastiske, mest svulstige uttrykkene og minsket strømstyrken i de mest nervøse, høyspente passasjene. Han reduserte på et vis orkestersatsen, spilte den som et røntgenbilde der bare de aller skarpeste kontrastene kan ses. Og ga på denne måten verket en majestetisk ro og en uventet, nesten eterisk klang.