Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Folketone og modernitet

Bergens Tidende, 26.05.2010

« – in folk style»

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene mellom gammelt og nytt

På coveret faller en buldrende foss ned mellom bratte fjellsider – som viser seg å være to steinansikter, to sure, gamle troll framstilt i Theodor Kittelsens karakteristiske stil.

Vi er med andre ord i folkeeventyrets land. Så heter Trondheimsolistenes nye plate da også «– in folk style» med referanse til Griegs «I Folketonestil» som sammen med «Kulokk og Stabbelåten» utgjør hans «To nordiske melodier» (op. 63). Begge melodiene er med på platen. I tillegg spiller Trondheimsolistene også en annen gammel Grieg-kjenning: strykerversjonen av Holberg-suiten  (op. 40).

 

Griegs musikk på platen og den norskeste av alle norske bildekunstnere på coveret. Da kan det vel ikke bli mer norsk, mer folkelig, mer eventyrlig?

Vel, så enkelt er det ikke. Ta bare coverbildet. Det stammer fra en serie som Kittelsen laget i 1907 for å feire Sam Eyde og Hydros nye kraftstasjonen ved Rjukan. Det er med andre ord modernitetens framskrittsoptimistiske eventyr som skildres her, historien om mennesket som temmer og nyttiggjør den ville naturen. Øverst i bildet ligger Svelgfoss  kraftstasjon som en lysende katedral og kaster sine triumferende stråler ut over den beseirede verden.

Kittelsens bilde kunne gitt anledning til interessante problematiseringer av den særegne sammenfletningen av nasjonalisme og modernitetsdyrkelse som var en del av bakgrunnen for norsk musikk omkring siste århundreskifte. Men platedesigneren har resolutt fjernet hele kraftstasjonen fra coveret og satt navnet «Trondheimsolistene» inn i stedet ...

Hva er det musikalske poenget med dette grepet? At orkestret er et moderne kraftverk som kaster nytt, strålende lys over de gamle verkene? Neppe. For det er faktisk ikke noen spesiell ny tolkning av Grieg-verkene som Trondheimsolistene presenterer på platen. Ikke at dette i seg selv er noe problem. For eksempel blir Holberg-suiten framført som seg hør og bør – lett og elegant, med profesjonell velpleiet frasering og flott, egal klang. Og alle forsiringene i Air-satsen sitter som et skudd.

Men det er faktisk mer fossekraft i de to siste verkene på platen. I suiten «Abrégé» spiller svenske Emilia Amper både tradisjonelle og nykomponerte stykker på nyckelharpa – og spiller instrumentet og de folkemusikalske grepene inn i en aktuell sammenheng slik at det oppstår interessante forbindelser mellom tradisjonsmusikken og moderne rytmisk musikk.

Platen slutter med et verk som så å si demonstrerer spenningen mellom folketone og modernitet slik den utspilles innenfor en nåtidig musikkinstitusjon: «Diplom» for fele og strykerorkester er et eksamensarbeid fra Norges Musikkhøgskole skrevet av den spreke felespilleren Gjermund Larsen som har klart å skape fin balanse mellom en fri, lekende solostemme og en mer akademisk orkestersats.