Bevegende bilder og rørende scener

Bergens Tidende, 02.06.2017

Händel: Messias

Netia Jones regi, design, video

Bjarte Eike, dirigent

Michael McCarthy, assisterende musikalsk leder

Barokksolistene

Edvard Grieg Kor

Cathedra

Bergen Nasjonale Opera

Festspillene

Den Nasjonale Scene

 Händels Messias i magisk, vakker oppsetning

Enda en fulltreffer fra Bergen Nasjonale Opera! På tirsdag gjaldt det Britten og Peter Grimes i Grieghallen. I disse dagene presenterer BNO en magisk, vakker oppsetning av Händels Messias på Den Nasjonale Scene.

Sist vi hørte Messias under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon framført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.

I den versjonen av Messias som BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som framføres, Messias slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.  

Det er videokunstneren Netia Jones som forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels Messias. Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.

Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.

De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Netia Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.

Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger. Som vi kommer til å høre mer til.

Følelsesmessig turbulens

Bergens Tidende, 30.05.2016

Arnold Schönberg: Verklärte Nacht og Erwartung

Allison Cook, sopran

Netia Jones, regi

Baldur Brönnimann dirigent

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer imponerende oppsetting av Arnold Schönbergs Erwartung

Det er sjeldent en har anledning til å overvære en scenisk framføring av Erwartung, Arnold Schönbergs merkelige opera fra 1909. Og enda sjeldnere er det å oppleve en framføring som både er musikalsk og scenisk overbevisende. Men Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Nasjonale Opera klarer det med en sterk, overveldende oppsetting under årets Festspill.

Oppgaven er ikke enkel. Erwartung er et «monodrama» for sopran og stort orkester, et atonalt og atematisk verk uten faste musikalske holdepunkter – og i tillegg et drama uten ytre handling, uten forankring i en gjenkjennelig verden. Det er ikke annet i denne teksten enn en «stream of consciousness», en kvinnes pressende strøm av stadig skiftende følelser og stemninger.

Dikteren og legen Marie Pappenheim som skrev teksten, var inspirert av den wienske psykoanalysen. Hun framstilte den anonyme kvinnen som en hysteriker, som en hallusinerende pasient uten herredømme over sitt eget følelsesliv. Schönberg var kanskje mindre opptatt av nettopp dette aspektet. Han sa selv senere at for ham dreidde det seg om å gi en serie voldsomme følelser et musikalsk uttrykk. Han ville framstille en maksimal åndelig spenning i slow motion, få et enkelt sekunds emosjonelle turbulens til vare en halv time.

Regissøren Netia Jones har på et vis valgt å følge Pappenheims linje i Festspill-forestillingen. Kvinnen, fremragende sunget og spilt av mezzosopranen Allison Cook, opptrer i tvangstrøye, og på storskjermen bak henne kommer slørete, svart-hvite filmbilder flimrende forbi som løpende kontrapunkt til hennes hallusinasjoner. Enkelte ganger aner vi konturene av en mann som sitter og noterer, Sigmund Freud kanskje? Kanskje det er en freudiansk «talekur» vi overværer, en katarsisk seanse der kvinnen snakker seg igjennom og ut av problemene sine. I alle fall slutter denne oppsetningen med at hun bryter ut av tvangstrøyen og står fram i hvit, lang kjole.    

Allison Cook imponerer stort i denne rollen. Hun er permanent i sentrum med ekspressivt vokalt uttrykk og dramatisk intensitet. Og dirigenten Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester illustrerer og kommenterer alle hennes store stemningsskift med en presis, gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk sats.

Før vi kom fram til Erwartung ga Brönnimann og BFO oss en høyspent, blussende tolkning av Schönbergs senromantiske Verklärte Nacht fra 1902. Tittelen refererer til Richard Dehmels dikt om et elskende pars krise og forsoning, en kort fortelling som Netia Jones så å si «illustrerer» ved å følge musikken med en serie uklare, svart-hvite filmsekvenser på storskjermen bak orkesteret.  

Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen