Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

I stemmens grenseland

Bergens Tidende, 30.05.2005

Verk av Tan Dun, Evan Ziporyn, Philip Glass og Iva Bittová

Bang on a Can All-Stars

Festspillene

Håkonshallen

Blandet program med Bang-on-a-Can All Stars

«Qi Liu Wu Si San Er Yi» - roper musikerne. De teller ned fra 7 til 1. På kinesisk. Og da er det i gang: Bang-on-a-Can All-Stars kaster seg inn i «Concerto for Six», et stykke skrevet av Tan Dun i 1998 for nettopp denne gruppen og for nettopp denne merkelige besetningen: bassklarinett, cello, el-gitar, slagverk, kontrabass og preparert klaver.

Alle musikalske parametere i Tan Duns verk er basert på tallrekken fra 7 til 1. Det høres kanskje tørt og teoretisk ut, men slik virker det ikke i praksis. I gruppens entusiastiske og innforståtte tolkning blir «Concerto for Six» et lystig, fritt improviserende verk der alle den gamle avantgardens triks røres sammen og fremføres med høyt humør og ironisk distanse. Her må man ganske enkelt overgi seg.

Det var betydelig vanskeligere å bli revet med i de to neste verkene. Først «Music from Shadowbang», fire korte, karakterløse stykker scenemusikk skrevet av Bang-on-a-Can’s klarinettist Evan Ziporyn. Og deretter «Music in 5ths», et verk fra Philip Glass’ revolusjonære fase med uendelig kvernende repetisjon av en enkel frase i rene kvinter, et verk som postulerer å være i bevegelse, men som musikalsk sett står på stedet hvil.

Etter pausen kom den tjekkiske fiolinist og sanger Iva Bittová vandrende og syngende gjennom Håkonshallen. Etter en stund sluttet Bang-on-a-Can All-Stars seg til henne og sammen fremførte de hennes «Elida», en suite basert på tekster av den tjekkiske dikteren Vera Chase. Der vi før pausen hadde vært i New York sammen med storby-avantgarden, var vi etter pausen i et merkelig, ubestemmelig område. For i Iva Bittovás musikalske univers er det litt av hvert og ingen faste konturer: Her møter Edith Piaf, Björk og Mari Boine hverandre. Her er det østeuropeisk popmusikk, kabaretsanger, noe som høres ut som slavisk folklore, heavy metal. Og det hele sprites opp med ekspressivt fiolinspill og Bittovás imponerende vokalteknikk som presser stemmen ut i ekstremene. I et grenseland der musikk blir til skrik og støy.