I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.
Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.
Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».
I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.
Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.
Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.
Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.
I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.
Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».
Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.
Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.
Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.
