Opera som remix og mashup

Bergens Tidende, 13.03.2017

Annelies Van Parys: Private View

Jen Hadfield, libretto

Neue Vokalsolisten

Tom Creed, regi

Etienne Siebens, dirigent

BIT20

Bergen Nasjonale Opera

Borealis

Peer Gynt-salen

Bergen Nasjonale Opera med visuelt overveldende bidrag til Borealis

Vi ser svart-hvite snutter fra starten av gamle filmopptak. Vi ser «klappere» med markering av tid og sted. Etter hvert kommer det snutter med dokumentariske opptak av en havn, skyskrapere, nattbilder fra New York, mennesker, gater, biler. Alt i svart-hvitt. Og så begynner forestillingen.

Vi er ikke på kino, vi er på opera. De svart-hvite filmsnuttene blir prosjektert opp, side om side, på tre store, flyttbare skjermer i Peer Gynt Salen – der Bergen Nasjonale Opera og BIT20 presenterer sitt bidrag til Borealis: forestillingen Private View, en opera med musikk av Annelies Van Parys og libretto av Jen Hadfield.

Private View er inspirert av Alfred Hitchcocks filmer fra 50-tallet, spesielt hans Rear Window, «Vinduet mot bakgården». Mange andre samtidskunstnere har gjennom de siste tiårene samplet og «appropriert» Hitchcock og omformet filmene hans til nye digitale versjoner. Jen Hadfield og scenografen Gaea Schoeters har valgt en annen strategi: De bruker ikke Hitchcocks egne filmer, men har i samarbeid med designerne i Collective 33 1/3 konstruert et komplekst forløp av snutter fra andre gamle – og til dels glemte – filmer, og har skapt en remix av bilder og tekster som framkaller en diffus hitchcocksk uro og angst, en følelse av at «det er noe som ikke stemmer her».

De fem medlemmene av Neue Vokalsolisten synger og agerer opp mot skjermene og kommenterer bildene med Hadfields tekst som mikser gamle værmeldinger og husråd fra 50-talls dameblader med replikker som kunne være – og kanskje også er – klippet fra gamle grøsserfilm.

Private View er en spennende, visuelt overveldende forestilling, en forestilling hvor det skjer så mye på scenen og hvor det er så mange inntrykk å bearbeide at en faktisk ikke merker at dette er en opera, at disse merkelige tekstene faktisk blir sunget og at det ligger et musikalsk materiale i bunnen, et forløp som følger og støtter begivenhetene på scenen.

Den beste filmmusikken er den «uhørte», den musikken som tilskuerne ikke legger merke til, men som likevel ligger der og hjelper dem med å forstå og strukturere fortellingen – sa de gamle Hollywood-komponistene. Annelies Van Parys har skapt en slik musikk, en modernistisk sats som i BIT20s framføring glir sømløst inn i operaen med et klangbilde dominert av akkordeon og saksofon og med hitchkockske grøssereffekter i trombone og horn. 

Lengselens drama

Bergens Tidende, 19.04.2012

Claude Debussy: Pelléas og Mélisande

Regi: Wouter Van Looy

Dirigent: Marit Strindlund

Oxalys Ensemble

Den Nye Opera

Logen

Vellykket, bevegende framførelse av Pelléas et Mélisande i kammermusikalsk versjon

Hvem kan skrive den ideelle libretto, ble Debussy spurt i 1889. «En som bare antyder det som skal sies», svarte han. Den ideelle teksten måtte være kort, uten store scener, og uten større dialog. Et par år senere fant han hva han ønsket i belgiske Maurice Maeterlincks skuespill «Pelléas et Mélisande». Operaen av samme navn hadde premiere i disse dagene for 110 år siden. I går ble den framført i Logen, i en kammermusikalsk versjon produsert av belgiske Muziektheater Transparant i samarbeid med Den Nye Opera.

Historien er enkel, men uklar, svevende. To brødre elsker samme kvinne, deres sjalusi får dødelig utgang. Hvordan det ble slik, er vanskelig å si. Alle forbindelseslinjene mangler. Vi vet ingenting om personene og deres forhistorie. Og det skjer nesten ingenting underveis. «Dette er utelukkende et lengselens drama», skrev Maeterlinck selv om teksten sin, og i Debussys opera blir den drømmende, strømmende musikk et viktig uttrykk for denne lengselen. I Logen ble den framført av det fine Oxalys Ensemble under sikker ledelse av svenske Marit Strindlund. Belgiske Annelies Van Parys som hadde arrangert denne versjonen, hadde på imponerende måte klart å redusere Debussys orkesterpartitur og samtidig bevare hans overdådige klangrikdom.

Det var andre reduksjoner denne kvelden. Regissøren Wouter Van Looy hadde gitt avkall på det tradisjonelle scenebildet. Historien ble framført som i en konsertversjon med sangerne oppstilt langt fra hverandre, men ble samtidig akkompagnert av en videoprojeksjon som noen ganger antydet handlingen i tåkete, slørete bilder, andre ganger skisserte et rom, en skog, en sjø. Også denne reduksjonen fungerte veldig godt. Den understreket det uklare, uhåndgripelige i stykket og førte til konsentrasjon om Maeterlincks tekst som i løpet av forestillingen oppbygger et særegent lyrisk univers ved hjelp av helt enkle symboler – lys, mørke, vann.

At det alt i alt ble en vellykket og merkelig bevegende forestilling, skyldtes ikke minst et lag gode sangere på scenen: Florian Just og Diana Higbee i rollene som det unge elskende paret Pelléas og Mélisande, Andreas Jankowitsch som en overbevisende autoritativ Golaud på vei inn i galskapen. Og i de mindre rollene Marie-Noële Vidal som Geneviéve og norske Knut Stiklestad som den gamle kong Arkel.