Lengselens drama

Bergens Tidende, 19.04.2012

Claude Debussy: Pelléas og Mélisande

Regi: Wouter Van Looy

Dirigent: Marit Strindlund

Oxalys Ensemble

Den Nye Opera

Logen

Vellykket, bevegende framførelse av Pelléas et Mélisande i kammermusikalsk versjon

Hvem kan skrive den ideelle libretto, ble Debussy spurt i 1889. «En som bare antyder det som skal sies», svarte han. Den ideelle teksten måtte være kort, uten store scener, og uten større dialog. Et par år senere fant han hva han ønsket i belgiske Maurice Maeterlincks skuespill «Pelléas et Mélisande». Operaen av samme navn hadde premiere i disse dagene for 110 år siden. I går ble den framført i Logen, i en kammermusikalsk versjon produsert av belgiske Muziektheater Transparant i samarbeid med Den Nye Opera.

Historien er enkel, men uklar, svevende. To brødre elsker samme kvinne, deres sjalusi får dødelig utgang. Hvordan det ble slik, er vanskelig å si. Alle forbindelseslinjene mangler. Vi vet ingenting om personene og deres forhistorie. Og det skjer nesten ingenting underveis. «Dette er utelukkende et lengselens drama», skrev Maeterlinck selv om teksten sin, og i Debussys opera blir den drømmende, strømmende musikk et viktig uttrykk for denne lengselen. I Logen ble den framført av det fine Oxalys Ensemble under sikker ledelse av svenske Marit Strindlund. Belgiske Annelies Van Parys som hadde arrangert denne versjonen, hadde på imponerende måte klart å redusere Debussys orkesterpartitur og samtidig bevare hans overdådige klangrikdom.

Det var andre reduksjoner denne kvelden. Regissøren Wouter Van Looy hadde gitt avkall på det tradisjonelle scenebildet. Historien ble framført som i en konsertversjon med sangerne oppstilt langt fra hverandre, men ble samtidig akkompagnert av en videoprojeksjon som noen ganger antydet handlingen i tåkete, slørete bilder, andre ganger skisserte et rom, en skog, en sjø. Også denne reduksjonen fungerte veldig godt. Den understreket det uklare, uhåndgripelige i stykket og førte til konsentrasjon om Maeterlincks tekst som i løpet av forestillingen oppbygger et særegent lyrisk univers ved hjelp av helt enkle symboler – lys, mørke, vann.

At det alt i alt ble en vellykket og merkelig bevegende forestilling, skyldtes ikke minst et lag gode sangere på scenen: Florian Just og Diana Higbee i rollene som det unge elskende paret Pelléas og Mélisande, Andreas Jankowitsch som en overbevisende autoritativ Golaud på vei inn i galskapen. Og i de mindre rollene Marie-Noële Vidal som Geneviéve og norske Knut Stiklestad som den gamle kong Arkel.