Det umuliges kunst

Bergens Tidende, 03.06.2015

Leonardo Vinci: Catone in Utica

Riccardo Minasi, dirigent og fiolinist

Il Pomo d'Oro

Grieghallen

Unge kontratenorer tøyer stemmens grenser

Vi er i Afrika under den romerske borgerkrigen. Cæsar har beseiret Pompeius. Nå drar han til Utica der republikaneren Cato holder stand. Vi møter dem i en italiensk barokkopera fra 1728 skrevet av Leonardo Vinci til tekst av Metastasio. Og som seg hør og bør blir det ulykkelig kjærlighet, konflikter mellom plikt og lyst, intriger og heroiske handlinger. Og tragisk utgang.

Det er kontratenoren Max Emanuel Cencic som har dradd Leonardo Vinci fram fra glemselen. Etter internasjonal suksess i 2012 med Vincis Artaserse turnerer Cencic og kolleger nå med Catone in Utica – der de store heroiske rollene pluss to kvinneroller synges av kontratenorer som erstatning for barokkens kastratsangere.

Catone er en lang opera, full av spektakulære arier, men også med kilometerlange, «tørre» resitativer. Selv med kraftige kutt varer den opp mot fire timer. Men den konsertante framføringen i Grieghallen på mandag føltes egentlig ikke særlig lang. For hva som manglet i fysisk handling, ble oppveiet av overdådige musikalske effekter. Til de grader.

Det spenstige tidligmusikkensemblet Il Pomo d'Oro ledet av en ilter Riccardo Minasi sørget for konstant musikalsk spenning. Og på scenen sto noen av tidens beste kontratenorer, unge sangere som tøyer grensene for hva som er mulig å få til i dette stemmeregisteret.

Juan Sancho og Martin Mitterrutzner sang de to «vanlige» tenorrollene som henholdsvis Cato og Caesars hjelper Fulvio. Ray Chenez framstilte Catos datter Marzia med ømhet og ynde, mens Vince Yi var rasende og bitchy i rollen som den hevngjerrige Emilia. Arbace, Marzias ulykkelige tilbeder, ble sunget med innadvendt sorg og store virtuose utbrudd av sjefen selv, Max Emanuel Cencic.

Men kveldens ubestridte seierherre var den fantastiske Franco Fagioli i rollen som Caesar – med blussende sensualitet i de langsomme numrene og helt ubegripelig eksplosive, ekspressive koloraturer i de store, rasende ariene. 

Musikalsk sorgarbeid

Bergens Tidende, 10.09.2013

Steffani: Stabat Mater

Diego Fasolis

I Barocchisti

Coro della Radiotelevisione Svizzera

Decca

Steffani: Danze e Overtures

Diego Fasolis

I Barocchisti

Decca

  

Cecilia Bartoli og Diego Fasolis på jakt i musikkhistoriens arkiver

Siste år utga Cecilia Bartoli en plate med vokalmusikk skrevet av en relativt ukjent italiensk barokkomponist som det meste av livet var ansatt hos tyske fyrster. Navnet hans var Agostino Steffani (1654-1728). Han var organist og kirkemusiker, men også prest og politiker. Av og til var han omreisende diplomat. Kanskje var han også spion for Vatikanet.

Det er mange mysterier knyttet til denne Steffani. Bartoli forsøkte å nøste dem opp med platen «Mission» som var en del av et større kultur- og musikkhistorisk prosjekt. Sammen med platen kom det en liten bok med hypoteser om Steffanis rolle i samtiden. Det var fotografier av Bartoli iscenesatt som Steffani selv og som moderne film noir-detektiv. Det ble laget en dvd om detektivarbeidet og musikken. Det utkom et spill tilrettelagt for iPad. Pluss at den populære amerikansk-italienske krimforfatteren Donna Leon utga en roman om Steffani samtidig med platen.

Men hva med Steffanis musikk da? Det var som om den delen ble vekk midt i all den multimediale hurlumheien. Så det er egentlig ganske forståelig at Bartoli nå, et år etter «Mission», kommer tilbake med enda en Steffani-plate. Siste år var det operakomponisten Steffani det dreide seg om. Nå gjelder det kirkemusikken hans.

Det viktigste – og lengste – verket på platen er «Stabat Mater», Steffanis tonesetting av den gamle, middelalderhymnen om den sørgende Maria ved korset. Den var bannlyst fra den kirkelige liturgien på 1500-tallet, men ble gjeninnført i 1727, noe som ga anledning til en rekke nye tonesettinger. Steffanis versjon, som er skrevet kort før hans død i 1728, er tydelig tilbakeskuende, musikalsk sett. Men den har i Bartolis tolkning en dybde som man ofte savner i fremføringer av Pergolesis og Scarlattis mer kjente og mer elegante tonesettinger.

Bartoli åpner Stabat Mater med et mørkt, klagende utbrudd i det dype mezzo-registeret. Og åpner med dette for tekstens smerte, gir den et musikalsk, fysisk uttrykk. Hun blir finstemt og elastisk akkompagnert av det spenstige tidligmusikkensemblet I Barocchisti som er stemt ned til barokkens kammertone. Korsatsene tar Coro della Radiotelevisione Svizzera seg av, og det hele dirigeres med sikker hånd av Diego Fasolis. I tillegg til Bartoli hører vi den spennende kontratenoren Franco Fagioli og to unge, fine tenorer, Daniel Behle og Julian Prégardian. Basspartiet synges av Salvo Vitale som klinger noe anstrengt i dybden.

Men det er selvsagt Bartoli som er platens musikalske kraftsenter. Alderen begynner kanskje å kunne merkes i det øverste registeret, men hun økonomiserer profesjonelt med stemmen sin. Og både i Stabat Mater og i den virtuose arien «Non Plus Me Ligate» kaster hun seg fryktløst ut i de halsbrekkende, uortodokse forsiringer, vi forventer av henne. Og den sanselige, stofflige stemmeklangen og det store musikalske følelsesuttrykket er fremdeles på plass. 

Samtidig med Stabat Mater-platen kommer «Danze e Overtures», en plate der Diego Fasolis og I Barocchisti spiller orkestermusikk av Steffani. Det er ikke snakk om frittstående verk, men om korte ouverturer og dansesatser hentet fra hans fransk-inspirerte operaer – litt anonym musikalsk metervare, men spilt med energi og godt humør.