Drømmerier

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.10.2008

Bør vi som liker klassisk musikk og er interessert i samtidsmusikk, ha dårlig samvittighet? Mange mener visst det. Og de er ikke FrP-politikere alle sammen.

Noen av dem som er mest opptatt av å gi oss skyldfølelse, er faktisk folk som selv driver med slik musikk. Annenhver dag leser vi om komponister, solister og konsertarrangører som forteller at denne musikken jo egentlig er ganske smal og ufolkelig, at vi som liker den, egentlig er elitister, og at de egentlig skulle ønske de hadde et helt annet og mye større og bredere og yngre publikum.

Det er mye masochistisk jamring og mange virkelighetsfjerne drømmerier i denne delen av musikklivet. Derfor var det ganske forfriskende å lese intervjuet i Aftenposten sist onsdag der Ultima-festivalens sjef Geir Johnson ble spurt om han hadde planer om å øke sitt publikum utover de 20 000 han hadde budsjettert med i år. Han svarte: «Jeg har ingen ambisjoner om å øke noe som helst, jeg vet hvor vanskelig det er å få folk til disse tingene. Jeg har ambisjoner om å få dem som er interessert til å komme, så teller jeg opp etterpå.»

Populærmusikken er den dominerende kulturelle og industrielle faktoren i musikklivet. Klassisk musikk og samtidsmusikk og de fleste former for jazz er nisjemusikk, minoritetsmusikk. Slikt har det vært i nesten hundre år. Og det er ingen utsikt til at dette kommer til å endre seg i nær fremtid uansett hvor mange som drømmer om det.

Geir Johnson drømmer ikke. Han var lysvåken da han svarte journalisten: «Jeg har sluttet for lenge siden å drømme om at dette skal øke og øke, for det gjør det ikke.» Svaret var befriende realistisk, men naturligvis samtidig rasende politisk ukorrekt – i en situasjon der det offentlige bidrar med seks millioner til driften, og der Kultur- og kirkedepartementet forventer «publikumsutvikling». Det gikk da også bare to dager før Ultimas informasjonsleder måtte rulle brannslangen ut og forklare hva sjefen egentlig hadde ment. Nemlig at Ultima «selvfølgelig er opptatt av å få et stort publikum» og selvsagt vil «at flest mulig skal få oppleve moderne kunst av høy kvalitet», og at det er en hovedutfordring å øke publikumstallet. Men, skriver hun realistisk, «publikumsutvikling er et langsiktig prosjekt.»

Nettopp. Det skal arbeides mye og lenge før vi ser tusener av begeistrede Schubert-supporters samle seg på Koengen mens ihuga Boulez-fans fyller Oslo Spektrum. Mens det arbeides, bør man ikke glemme at disse musikkformene faktisk allerede har et interessert kjernepublikum. Og at det er en grei ambisjon «å få dem som er interessert», til å fortsette å komme – i Grieghallen så vel som på Ultimafestivalen.