Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

Musikalske personligheter

Bergens Tidende, 21.10.2014

Finale i The International Edvard Grieg Piano Competition

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergenske Joachim Carr gjorde rent bord i Grieg-konkurransen

Først var de 24. Så var de tolv, så seks. Til sist var det bare tre igjen, tre unge pianister som hadde overlevd den harde silingen i den internasjonale Grieg-konkurransen på Troldhaugen. I går var tiden kommet til å presentere de tre finalistene på konsert i Grieghallen som solister sammen med BFO og den peruanske dirigenten Miguel Harth-Bedoya.  Svensk-danske Peter Friis Johansson og bergenske Joachim Carr hadde begge valgt å spille Robert Schumanns klaverkonsert, mens russiske Arseny Tarasevich-Nikolaev presenterte seg med Griegs klaverkonsert.

Det ble flere timer med klaverspill. Og så var resultatet endelig klart: Overveldende seir til vår lokale deltaker. Joachim Carr fra Fana gjorde rent bord. Han vant publikumsprisen. Han vant BFOs egen pris. Og han vant den internasjonale juryens førstepris i hovedkonkurransen. 

Musikalske konkurranser er ikke som andre konkurranser. Her er ingen eksakte, konkrete målestokker. Det gjelder ikke om å kunne spille raskest, høyest, lengst og komme først over målstreken. Fysiske og tekniske ferdigheter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser. Men hva er det da som avgjør hvem som vinner? Hva er det som i går fikk publikum og orkester og jury til å komme frem til presist samme resultat?

Selvsagt dreier det seg om musikernes evne til å forme, frasere, tolke stoffet. Men trolig dreier det seg også om musikalsk personlighet, om det bildet de projiserer av seg selv i spillet. I Joachim Carrs tilfelle var dette bildet først og fremst preget av ro og myndighet. Han spilte Schumann-konserten med flott, avrundet klang, med delikate detaljer og kraft i de store utladningene – en romantisk klaverkonsert, ja vel, men fortolket gjennom en moderne bevissthet, spilt uten omsvøp, av en selvstendig, selvsikker pianist.

Peter Friis Johansson som vant tredjeprisen i hovedkonkurransen, hadde mange av de samme kvalitetene i sin tolkning av Schumann-konserten, men ikke samme ro og autoritet som Carr. Han spilte mer innad mot orkesteret, lyttende, følsom overfor ørsmå endringer i klang og tempo, noe som av og til ga tolkningen hans et litt nervøst preg.

Arseny Tarasevich-Nikolaev som vant 2. pris i hovedkonkurransen var en helt annerledes musikalsk personlighet – storslått, dramatisk. Hans Grieg var teknisk briljant og fargesprakende med omhyggelig utarbeidede detaljer og stor musikalsk gestikk. Det skal bli spennende å følge Tarasevich-Nikolaev fremover i karrieren. Han er bare 21 år, men spiller allerede i den gamle, grandiose stilen.

BFO og Miguel Harth-Bedoya som støttet fint opp om de unge solistene underveis, innledet konserten med et nyskrevet stykke av Olav Anton Thommessen, en spøkefull «Mikrofantasi over Griegs a-moll» med Jarle Rotevatn som solist. Og konserten sluttet med to utdrag av Harald Sæveruds Peer Gynt Suite nr. 1.

Arve Tellefsen var en hyggelig, morsom konferansier – og måtte som innbitt Rosenborg-fan selvsagt harselere over Branns siste tap.