En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 20.08.2014

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

 2011

Robert Schumanns 6 Etyder i kanonisk form (op. 56) stammer fra en periode på 1840-tallet da han studerte kontrapunktisk teknikk. Han skrev etydene for pedalklaver, og pianisten Theodor Kirschner transkriberte dem senere for klavertrio. Etydene er sjeldent blitt innspilt på plate. Den – etter min mening – beste trioversjonen er bare et par år gammel: Det er Leif Ove Andsnes som spiller sammen med Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Schumann skrev etydene etter alle den kontrapunktiske kunstens strenge regler, men Andsnes-trioen spiller dem med stor, saftig, erkeromantisk klang og får dem til å flyte fritt og lekende. I tillegg rommer platen fabelaktige tolkninger av Schumanns tre «vanlige» klavertrioer. 

Hårfin balanse

Bergens Tidende, 19.03.2013

Brahms: Cello Sonatas

Tanja Tetzlaff, Gunilla Sussmann

C-AVI

Kammermusikk på høyt nivå

Rekken av store musikere som har innspilt Brahms’ to cellosonater, er lang og fryktinngytende. Er det da ikke forrykt å gå i gang med en ny innspilling? – spør Gunilla Süssmann i tekstheftet. Og demonstrerer selv, sammen med cellisten Tanja Tetzlaff, at svaret er nei. Denne nye platen viser først og fremst at verk av denne kaliber rommer mange forskjellige musikalske muligheter. Süssmann og Tetzlaff spiller sonatene med frisk, klar frasering og skaper et slankt, nesten gjennomsiktig klangbilde. Men det som først og fremst utmerker deres tolkning og skiller den fra andre, er den hårfine, kammermusikalske balansen de klarer å etablere mellom de to instrumentene. At sonatene er klaververk med celloen i støttefunksjon, er det riktignok ingen tvil om. Süssmann er sjefen som styrer de lange, slyngede og blomstrende forløpene. Men hun får hele tiden kraftfullt, melodisk motspill av Tetzlaffs syngende, mørke cellotone. Og noe av det mest imponerende på platen er de lange passasjene der initiativ og fokus veksler lynsnart og sømløst fra instrument til instrument. Kammermusikk på høyt nivå. 

Sterk og livskraftig triomusikk

Bergens Tidende, 13.04.2011

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

En Schumann-plate som setter ny standard

  

Han var best når han skrev korte sanger eller musikk for soloklaver. De store, klassiske formene var ikke hans sak. Sa man lenge om Robert Schumann. Og det kritiske etablissementet stoppet ikke der. Det var opplest og vedtatt at Schumann skrev sine beste verk da han var ung. Fra 1840-åra fram til det mentale sammenbruddet i 1854 gikk det bare nedover. Sa man.

Disse synspunktene virker kanskje ikke like overbevisende i dag. Innspillinger fra de siste årene har tegnet et mer nyansert bilde av Schumann. Og nå kommer da Andsnes og søskenparet Tetzlaff med en dobbelt-cd som gjør alle de gamle fordommene til skamme. Og som setter en ny standard når det gjelder Schumanns kammermusikk.

De tar for seg hele hans produksjon for klavertrio. Dette er komposisjoner i stort format som alle er skrevet i det som går for å være hans forfallsperiode. De har sjeldent vært innspilt på plate før. Men viser seg å romme stor, sterk og livskraftig musikk.

Det går en brennende intensitet gjennom de tre klavertrioene. Andsnes og hans to partnere kaster seg inn i energifeltet, får musikken til å folde seg ut og blomstre. Og klarer samtidig å vise fram det underliggende rammeverket som bærer og former Schumanns nærmest ustoppelige strøm av musikalske ideer og overraskende vendinger.

Klavertrio er en vanskelig genre. Med bare en fiolin og en cello som motspillere, er det alltid risiko for at det blir klaveret som får overtaket. Ikke så i denne innspillingen.  I den første trioen inntar Andsnes en nærmest akkompagnerende, understøttende rolle og lar all oppmerksomheten samle seg om de lange linjene i det elegante samspillet mellom Christian Tetzlaffs fiolin og Tanja Tetzlaffs cello. I de to andre trioene har han en friere, mer sentral og selvstendig rolle, men spiller samtidig lyttende, hele tiden i åpen dialog med strykerne.

«Jeg pleide å komponere alle mine kortere stykker i inspirasjonens hete», skrev Schumann i sin dagbok mot slutten av livet. Og tilføydde at han hadde utviklet en «helt ny komposisjonsmåte» fra 1845 og framover. Denne nye, mer rolige og mer formbevisste komposisjonsmåten var blant annet et resultat av Bach-studier. På platen spiller Andsnes og partnerne et arrangement av hans kontrapunktiske øvelser i Bach-stil. Og føyer på denne måten enda en nyanse til bildet av den sene Schumann.

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.