Tett på musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.07.2001

Risør Kammermusikkfest

26. juni – 1. juli 2000

Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør  med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter

Et sjeldent syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den 11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.

I køen foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset: Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.

Men når musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like stor inderlighet.

I løpet av disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3. Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest avanserte avantgardemusikken.

Tetzlaff og Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.

En ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947, og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...

Det musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne, trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.

For denne og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare «husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt, med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet helt av.

Den store opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms' Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk innadvendte i denne vanskelige musikken.

Også dette et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste, internasjonale standard som gjelder.