Ung triumf

Bergens Tidende Morgen, 08.09.2001

Verk av Mozart og Mahler

Julia Fischer, fiolin

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sesongstart i Harmonien. Møte med en talentfull ung fiolinist. Problematisk fremførelse av Mahlers 5. symfoni.

Når tyske Julia Fischer avslutter en kadense og orkestret tar over, blir hun et øyeblikk stående med buen høyt hevet. Som i triumf. Og det forstår man godt. For det er noe suverent, noe selvfølgelig og seierrikt over hennes tolkning av Mozarts 4. fiolinkonsert. Fischer er bare 18 år, men har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og går uten omsvøp direkte til musikkens kjerne. Og spiller dette verket slik det bør spilles: triumferende, uslåelig. Et verk skrevet av ung komponist fremført denne kvelden av en ung fiolinist som bobler av energi og overskudd.

Man kommer uunngåelig til å tenke på den unge Anne-Sofie Mutter og hennes platedebut med Mozarts 3. og 5. fiolinkonsert, men Julia Fischer er ikke Mutter, hun er seg selv, en sterk og selvstendig stemme. Klangen hennes er slank, fraseringen smidig, og tolkningen lett og elegant, uten å bli overfladisk. At hun også har sans for de tyngre verkene, demonstrerte hun i ekstranummeret med en frisk tolkning av fugaen fra Bachs første fiolinsonate.

Simone Young og BFO har ved tidligere anledninger prestert flotte, overbevisende Mahler-tolkninger. Men her ved inngangen til Youngs siste sesong i Bergen, er det ikke lengre den nødvendige elektrisiteten i forholdet. Og fremførelsen av Mahlers 5. symfoni ble langt fra den opplevelsen man hadde kunnet håpe.

Vel var det mye glede seg over. Som alltid med BFO. Flotte soloer fra trompet og horn, en imponerende rekke messingblåsere som holdt høyt nivå tvers gjennom alle kveldens umenneskelige anstrengelser, fine innsatser i alle grupper. Mange nydelige detaljer altså, men nettopp detaljer, ikke helhet. Den enorme, kompliserte formstrukturen som Mahler bygger opp gjennom dette lange verket, den var det vanskelig å høre. Noe som hadde å gjøre med at Young og BFO aldri fikk riktig hold på symfoniens første avdeling.

Den innledende Sørgemarsj skal spilles «Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», skriver Mahler. Men her gikk den litt for langsomt, i et litt for makelig, nesten slentrende tempo, helt uten den stramme intensiteten som er nødvendig for å drive fortellingen i gang, denne lange musikalske fortellingen som en time senere skal falde til hvile og klinge ut i en høystemt forløsende koral. Detaljorienteringen var spesielt tydelig og uheldig i andresatsen hvor spillet mellom allegroen og de konstante innbruddene fra førstesatsens materiale nærmest fremsto som en serie brå, uforståelige kontraster. Først ved det store, triumferende vendepunktet i andresatsen begynte det å bli sammenheng i fremførelsen, men da var mye allerede tapt.