Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.