Fra kammermusikkens gullalder

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Haydn, Mozart og Beethoven

Quatuor Mosaïques

Logen

Quatuor Mosaïques som flott punktum for Festspillene i Logen

  

Så ble det satt punktum for Festspillene i Logen, punktum for en perlerekke av kammermusikalske opplevelser. Og for et punktum da: Tre strykekvartetter fra kammermusikkens kjernerepertoar, tolket av Quatuor Mosaïques, et av tidens førende ensembler når det gjelder kammermusikk på originalinstrumenter. Her var det fine, gamle fioliner, cello uten pinne, tarmstrenger, senket kammertone. Skarp, bitende klang i toppen og dempede, myke farger i dybden. Og et oppkomme av dynamiske nyanser og kontraster i strekket fra topp til bunn. Og først og fremst var det stor musikk, Wienermusikk fra kammermusikkens gullalder.

Haydns lille, diverterende kvartett op.17:4 ble brukt som oppvarmning. Og så var det da tid til de tunge sakene. Først Mozarts nr. 14 KV 387, det første av de såkalte Haydn-kvartettene, men et verk som egentlig burde bære Bachs navn, skrevet som det er i den perioden da Mozart leste seg igjennom barokkmestrene og sugede alle de gamle teknikkene til seg. Quatuor Mosaïques spilte denne kvartetten med hvasse kontraster, med snert i celloen og med flott utredning av det kontrapunktiske stemmevevet i den avsluttende fugaen.

Og etter pausen var det da rett inn i en annen fuga, den fugaen som innleder Beethovens op. 131. Og rett inn i en annen verden, en musikalsk verden som fremdeles er vår nåtid. Det er i dette verket Beethoven samler alle sine kompositoriske erfaringer, det er her han erkjenner at hans musikalske tanke ikke kan rommes innenfor tradisjonens mønstre. Og mens Quatuor Mosaïques spilte dette verket, anspent, sittende ytterst på kanten av stolene, intenst lesende seg gjennom musikken – da ble det innlysende at det ikke var noen grunn til å prøve å følge med i programheftets alenlange liste over sats- og tempobetegnelser. Da var det bare å overgi seg til disse musikerne. Og til denne musikken som ikke kjenner til grenser, men som er en eneste sammenhengende struktur fra første til siste takt.