Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 23.09.1997

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Kjell Magnus Sandve, tenor

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Nordiske romanser i problematisk fortolkning

Opera var det første man tenkte på under søndagens konsert med ekteparet Sandve. Begge satser på det store, kraftfulle uttrykket, den store musikalske gestikken. Og begge har stemmer som passer bra til  formålet – Liv Kjersti Knutsen Sandves sopran er skarp, vibrerende, Kjell Magnus Sandves tenor er kraftig, litt nasal, en riktig «heltetenor».

Men når det er spinkle nordiske romanser som står på programmet, da kan denne stemmekonstellasjonen lett bli temmelig problematisk. For uansett om komponisten heter Grieg, Backer Grøndahl, Kjerulf, Alfvén eller Sibelius, så ligger det jo i disse sangene alltid en rest av enkelhet, et ekko av intimiteten i forgangne tiders borgerlige dagligstuer. Og nettopp denne enkelheten, denne intimiteten hadde ganske trange kår under søndagens konsert. Spesielt fikk Grieg en noe hardhendt behandling, men det var også andre problematiske steder underveis – som f.eks. i Hugo Alfvéns «Skogen sover» hvor Kjell Magnus Sandve hadde problemer med å gire ned og tilpasse seg klaverets delikate, harmoniske fargeskift.

At det var sangene etter pausen som lyktes best, det er det en slags kunstnerisk rettferdighet i. For her ble det fokusert på musikk som i utgangspunktet er komponert for et noe større format og et noe kraftigere uttrykk: Tyske romantiske duetter – Brahms, Schumann, Felix og Fanny Mendelsohn. Utadvendt, tostemmig musikk i en flott, poengtert fortolkning.

Ved klaveret satt Per Arne Frantzen: presis, lydhør, lojal, en talentfull akkompagnatør som formår å støtte sangerne samtidig med at han hele tiden setter sitt eget, helt personlige merke i musikken.