Det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 23.09.1997

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Kjell Magnus Sandve, tenor

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Nordiske romanser i problematisk fortolkning

Opera var det første man tenkte på under søndagens konsert med ekteparet Sandve. Begge satser på det store, kraftfulle uttrykket, den store musikalske gestikken. Og begge har stemmer som passer bra til  formålet – Liv Kjersti Knutsen Sandves sopran er skarp, vibrerende, Kjell Magnus Sandves tenor er kraftig, litt nasal, en riktig «heltetenor».

Men når det er spinkle nordiske romanser som står på programmet, da kan denne stemmekonstellasjonen lett bli temmelig problematisk. For uansett om komponisten heter Grieg, Backer Grøndahl, Kjerulf, Alfvén eller Sibelius, så ligger det jo i disse sangene alltid en rest av enkelhet, et ekko av intimiteten i forgangne tiders borgerlige dagligstuer. Og nettopp denne enkelheten, denne intimiteten hadde ganske trange kår under søndagens konsert. Spesielt fikk Grieg en noe hardhendt behandling, men det var også andre problematiske steder underveis – som f.eks. i Hugo Alfvéns «Skogen sover» hvor Kjell Magnus Sandve hadde problemer med å gire ned og tilpasse seg klaverets delikate, harmoniske fargeskift.

At det var sangene etter pausen som lyktes best, det er det en slags kunstnerisk rettferdighet i. For her ble det fokusert på musikk som i utgangspunktet er komponert for et noe større format og et noe kraftigere uttrykk: Tyske romantiske duetter – Brahms, Schumann, Felix og Fanny Mendelsohn. Utadvendt, tostemmig musikk i en flott, poengtert fortolkning.

Ved klaveret satt Per Arne Frantzen: presis, lydhør, lojal, en talentfull akkompagnatør som formår å støtte sangerne samtidig med at han hele tiden setter sitt eget, helt personlige merke i musikken.

Bel canto

Bergens Tidende Morgen, 24.11.1993

Lorena Campari, sopran

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol, to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre temperamenter – i verden enn de nordiske.

Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale. Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert, en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.

Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.

Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op. 21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari fikk oss til å høre det.