Lorena Campari, sopran
Per Arne Frantzen, klaver
Troldsalen
Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol,
to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en
velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske
sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne
Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre
temperamenter – i verden enn de nordiske.
Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale.
Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og
strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert,
en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.
Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den
klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk
kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som
en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun
naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten
på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og
Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.
Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var
unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op.
21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe
uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det
så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari
fikk oss til å høre det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar