Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

Vellyd

Bergens Tidende, 11.03.2009

Bellini: I Capuleti e i Montecchi

Anna Netrebko, Elina Garanca, Joseph Calleja

Fabio Luisi, dirigent

Wiener Symphoniker

DG

Stjernespekket versjon av Bellinis Romeo og Julie

Ikke rart at denne versjonen av Romeo og Julie sjeldent oppføres i dag. Historien er for så vidt dramatisk nok, men det skjer nesten ingenting på scenen. Det meste er statiske tablåer der personene står og forteller hverandre hva som er skjedd tidligere, et annet sted. Men en opera som «I Capuleti e i Montecchi» skal ikke nødvendigvis ses. Den skal høres! For den rommer noen av de mest berusende og forførende bel canto-ariene som noensinne er skrevet. Og skulle man være i tvil, er det bare å lytte til dette konsertopptaket fra Wien der to av tidens største stjerner lukker opp for stemmene sine og smeller til med perlende triller og smektende forsiringer så man simpelthen blir blåst over ende av vellyd. Rollen som Romeo var den siste større mannerolle skrevet for kvinnestemme. Her tolkes den, blussende sensuelt, av den store latviske mezzosopranen Elina Garanca i overdådig samklang med Anna Netrebkos klagende, utrøstelige Julie.

En udelt fornøyelse

Bergens Tidende, 24.10.2007

Vincenzo Bellini: «La Sonnambula»

Natalie Dessay, Francesco Meli m. fl.

Orchestre et chœurs de l’opera de Lyon

Evelino Pidò, dirigent

Virgin Classics

Italiensk bel canto på sitt beste

Historien om søvngjengersken er fremdeles like tåpelig som før, men det er selvsagt ikke for historiens skyld man kjøper «La Sonnambula», det er for å høre italiensk bel canto på sitt beste. Og slik er det på denne platen – overdådige, sentimentale melodier, svulmende duetter, virtuose show-numre.

Sangerne kommer direkte fra opptreden på operaen i Lyon. De er varme i trøyen, og det er noe fritt og spontant over hele prosjektet. Natalie Dessay er tilbake igjen etter en lang sykdomsperiode. Og er igjen det strålende midtpunktet – med blomstrende, stratosfæriske arier og yppige forsiringer av enhver melodilinje. Hun får god støtte av Francesco Meli, en typeriktig bel canto-tenor, og av den utmerkede bassen Carlo Colombara. Lyon-operaens orkester under ledelse av Evelino Pidò akkompagnerer elastisk og smidig. En udelt fornøyelse.

Bel canto

Bergens Tidende Morgen, 24.11.1993

Lorena Campari, sopran

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol, to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre temperamenter – i verden enn de nordiske.

Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale. Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert, en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.

Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.

Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op. 21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari fikk oss til å høre det.