Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

Vokal akrobatikk

Bergens Tidende, 21.10.2009

Cecilia Bartoli: Sacrificium

Giovanni Antonini, dirigent

Il Giardino Armonico

Decca

Bartoli forteller den glemte historien om kastratsangerne

Blant den klassiske musikkens superstjernene stiller Cecilia Bartoli i en klasse for seg. Hun har for lengst overtatt markedsføringen av seg selv. Hun former sin egen karriere. Hun bestemmer selv når og hvor hun gir sine ekstremt sjeldne recitals. Og hun driver selv frem sine historisk orienterte plateprosjekter. For to år siden utga hun «Maria», en plate tilegnet den legendariske 1800-tallssopranen Maria Malibran, og sendte i samme anledning sin egen samling av Malibran-memorabilia på utstillingsturne gjennom Italia. I år er det 1700-tallets kastratsangere som hun henter frem fra de historiske arkivene.

Platen heter «Sacrificium» – med referanse til de hundre tusener av gutter som måtte ofre manndommen sin for at deres lyse, skjøre stemmer kunne fortsette å klinge i kirker og operahus. Det overdådige tekstheftet som følger med platen, er formet som et leksikon med historiske fakta og biografiske skisser av periodens største kastratsangere.

Og så er det musikken. Det er elleve verdenspremierer på platen, elleve arier som aldri har vært spilt inn på plate før nå. Samtidens publikum dyrket kastratene. De ropte: «Eviva il  coltellino!» – Lenge leve den lille kniven! – og snakket begeistret om disse stemmenes overjordiske, ulegemlige klang. Den klangen kan Bartoli selvsagt ikke gjenskape, men hun kan til gjengjeld ta all sin hårreisende teknikk i bruk og gi oss et inntrykk av det overdådige virtuose artisteriet som preget denne musikken og som var en vel så viktig grunn til publikums begeistring.

Akkompagnert av det spenstige barokkorkestret Il Giardino Armonico smeller Bartoli til med rasende triller og forsiringer i forrykende tempo, eller hun trekker uutholdelig lange melodilinjer etter seg uten et øyeblikk å skjelve eller miste pusten. Dette er vokalt akrobatikk på høyeste nivå. Musikalsk linedans bortover avgrunnen. Volter i svingende trapes.

Det er ikke stor, dyp musikk. Og trolig er dette ikke en plate som tåler å bli spilt om og om igjen. Men imponerende og underholdende er den i alle fall.