Hjemkomst i triumf

Bergens Tidende, 04.06.2018

Verk av Neset og Debussy

Marius Neset Quintet

Andreas Brantelid, cello

Leif Ove Andsnes, piano

Håkonshallen

Festspillene

Et oppkomme av musikalske ideer og skjeve innfall

For femten år siden dro han til København for å bli jazzmusiker. Lørdag kveld var han tilbake i Bergen. Marius Neset fra Os – en av de sentrale skikkelsene på den internasjonale jazzscenen i disse årene. Saksofonist og – ikke minst – komponist.

Med seg hadde Neset sine fire faste medspillere – Ivo Neame (klaver), Jim Hart (vibrafon og marimba), Petter Eldh (akustisk bass) og Anton Eger (trommer). I tillegg medvirket den klassisk utdannede cellisten Andreas Brantelid under store deler av konserten. På programmet sto utdrag av «Circle of Chimes», en suite Neset og musikerne hans fremførte på nyttårskonserten i Köln i 2017 og som kom ut på plate om høsten samme år.

Håkonshallen var fullpakket. Det samme kan sies om programmet. For Neset er en altetende, grenseløs musiker, et oppkomme av ideer og innfall. Musikken hans er som en dampende kompostbinge av materialer og inspirasjoner og ville assosiasjoner. Som saksofonist samler han opp og setter sammen stumper og stykker fra hele den nyere jazzhistorien. Han beveger seg ubesværet fra kantede postbop-fraser til rasende frijazz, fra ekstatisk messende klager og rop til enkle, lyriske folketoner. Og som komponist mikser han samtidsmusikalske klanger og teknikker med brå, stadig skiftende rytmer og arbeider det hele sammen til store, skjeve og forunderlige byggverk.

Neset er en musiker som krever plass omkring seg. Men underveis ble det også kortere sekvenser der Ivo Neame og Jim Hart fikk utfolde seg. Og mot slutten av konserten spilte Neset sin egen «Music for Drums and Saxophone», en finurlig komposisjon der han bruker saksofonens klapper som rytmeinstrument i dialog med Anton Egers trommer.

Det var enda en musiker i Håkonshallen lørdag kveld: Leif Ove Andsnes var innom på en kort visitt. Han satt først alene ved flygelet og spilte to stykker fra Claude Debussys Estampes: Det var klanger av spanske gitarer og kastagnetter i «La soirée dans Grenade» («Kveld i Granada») og det trakk opp til rivende, piskende regnstorm i den halsbrekkende «Jardins sous la pluie» («Hager i regn»). 

Men Andsnes var ikke bare kommet til Håkonshallen for å minne oss om Debussys virtuose klaverstykker, han var der også for å spille sammen med Neset. Siste år skulle de to ha medvirket ved et av Frank Aarebrots arrangementer. Samarbeidet måtte avlyses på grunn av Aarebrots død, men lørdag kveld ble det så gjenopptatt.

Konkret dreidde det seg om «Introduction to Prague’s Ballet», et av Nesets stykker fra «Circle of Chimes». Det er i utgangspunktet et stykke musikk for klaver og cello, en liten pastisj som henspiller på de sentraleuropeiske kafeers underholdningsmusikk tidlig i forrige århundre. På platen er stykket ganske kort, og det er Brantelids smektende cello som er i sentrum. På konserten i Håkonshallen var det utvidet med en lengere solo av Neset på sopransaksofon. Det var ikke meningen at Andsnes skulle opptre som improviserende jazzpianist denne kvelden. Men vi fikk høre ham som konsentrert akkompagnatør under en av Nesets store, frie utflukter. 

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier