En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.