Store vakre lydbilder og klangeksperimenter

Bergens Tidende, 20.10.17

Lysning

Nils Økland Band

Hubro

Nils Økland Band med særegen blanding av tradisjonsmusikk og frijazz

Det står en mann og spiller hardingfele. En kort, langsom frase. Kanskje er det en stump av en gammel, melankolsk folketone han spiller. Han gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer. Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.

Det er noen – eller noe – som puster bak ham. Kanskje belgene i et orgel? I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert av tunge, mørke orgelklanger. Men også av svevende, hvinende lydflater som minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer. Og det er visst også et eller annet mørkt instrument som av og til fordobler felespillerens korte frase.

Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst – og så er det plutselig slutt. Fem minutters oppbygging av et vakkert lydmaleri er forbi.  

Lydmaleriet heter «Drøm». Det er det første sporet på «Lysning», felespilleren Nils Øklands nye utgivelse på platemerket Hubro. Med seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM. Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin; Rolf-Erik Nystrøm spiller alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.

Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i Oppland. Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet. Den skaper en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva. Og samtidig bearbeider musikerne instrumentene sine og framkaller særegne lydeffekter. For eksempel høres klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.

Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve framføringen. I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen. Det er avsnitt der Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet. Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.

  

Det er ni spor på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere i tradisjonelle musikalske kategorier. Klangen av hardingfelen og Øklands improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg. Men samtidig blander den norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre folkelige tradisjoner. Blant annet peker noen av de raske numrene i retning Balkan og Midtøsten.

Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så interessant. Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk dramaturgi.

Stedets musikalske ånd

Bergens Tidende, 20.04.2011

Nils Økland og Sigbjørn Apeland

Lysøen – Hommage à Ole Bull

ECM

En respektfull musikalsk hyllest til Ole Bulls improvisasjonskunst

Det er januar 2010. Det er kaldt på Lysøen. Det står en mobil oljeovn i den store musikksalen der lydteknikeren Audun Stype har rigget til oppptaksutstyret sitt. Sigbjørn Apeland har tatt på seg en svær ullgenser og skjerf og solid strikkelue. Votter må han unnvære, for han sitter og spiller på Ole Bulls gamle harmonium. Vi ser det på bildet i tekstheftet til hans og felespilleren Nils Øklands nye plate på ECM – en plate som trolig er den rareste utgivelsen som ennå er kommet i kjølvannet på siste års Ole Bull-jubileum.

De to musikerne spiller Bull-svisker som La Mélancolie, Sæterjenten og temaet fra Nocturne. Pluss folketoner og populære melodier som på ulike måter er forbunnet med Bulls person. Men platen rommer også Solveigs sang av Grieg og enkle melodier som Apeland og Økland selv har skrevet. Og ingenting spilles notetro etter boka. Øklands hardingfele legger hele tiden blomstrende forsiringer henover melodilinjene, og Apeland følger opp og fortsetter med jazzaktige assosiasjoner.

Dette er ikke en tradisjonell Ole Bull-plate, det er en «hommage à Ole Bull» som det står på coveret, en respektfull musikalsk hyllest der to sentrale improvisasjonskunstnere med røtter i det moderne folkemusikkmiljøet viser fram et annerledes bilde av Bull enn det vi er vant til. I Apeland og Øklands tolkning understrekes ikke bare det sterke improvisatoriske elementet i Bulls spillestil, men også musikkens kontemplative, melankolske karakter og dens mange referanser til norske folketoner.

Apeland improviserer på det gamle, nyrestaurerte flygelet i musikksalen og på Bulls eget harmonium. Økland spiller på sin hardingfele og låner av og til Bulls Guarneri-fiolin. Og lydteknikeren Audun Stype går tett på alle instrumentene og på den gamle arkitekturen og fanger den store romklangen som er lukket inne i Bulls merkelige, mauriske palass. Platen er en «hommage à Ole Bull», men er egentlig først og fremst en hyllest til selve huset, en plate som fanger Lysøens «genius loci», stedets musikalske ånd.